På kontoret har jeg en stor trebolle med en klinkekule. Når klinkekulen raser rundt i bollen bråker det skikkelig. Det representerer en rasende treåring eller en tenåring full av hormoner.
Poenget er at kulen raser rundt uten å trille ut. Bollen representerer far eller mor. Barnet kan både få grenser og bli rommet for hva det gjelder. Barnet finner speil, veiledning og anerkjennelse, og kan eie seg selv.
I motsatt tilfelle kan barnet oppleve å måtte sette ut deler av seg selv. Kula triller under sofaen, ut i den mørke skogen, utenfor borgen. Der hvor skam, fremmedgjøring og synd får overtaket.
