Personlige refleksjoner ved et 200-årsjubileum

Først og fremt lærte jeg hva evangeliet er. Evangeliet krever ikke noe. Her er ikke noe Du må ...eller Du burde ... Evangeliet handler om noe som en annen har gjort. Noe som holder mål. Og som er tiltenkt meg.

«Teltmøter. Agder. Wilmore Gundersen.» Det var noen av stikkordene i «bestillingen». Ordene kvernet i hodet. Jeg? En uerfaren teologistudent? Hovedtaler annenhver kveld? Møter sammen med vekkelsespredikanten Gundersen? Ja, skrev jeg. «Jeg svarer ja.» Dermed varden sommerferien avklart.

LES:- Selv ikke puritanere kan ikke unngå å le

Mai-dagene var solfylte, men stressende. Gresk grammatikk krevde konsentrasjon. En gryende forelskelse ble parkert. Tanken på teltmøtene streifet meg bare sporadisk. Men etter eksamen kom den igjen. Med kraft. Da skjedde noe viktig. En venn anbefalte meg Rosenius’ «Skrifter i samling». «Du må lese skikkelig oppbyggelseslitteratur,» sa han.

Snart satt jeg over Rosenius-bøkene. De forskjellige kapitlene ga meg stadig noen aha-opplevelser. Jeg kjente forresten igjen klangen i budskapet fra barndommens emissærer (omreisende predikanter) iTrøndelag. Nå fant den fornyet klangbunn. Rosenius førte meg inn i en verden av alvor og glede. Skildringene av menneskehjertet var gjenkjennbare. Jeg hadde vært en kristen i hele oppveksten, men ofte kjent en uro. Det var så mye selvopptatt og urent som romsterte på innersiden. Ja, både «tanker, ord og gjerninger» var infisert. Men ... dettebeskrev jo Rosenius. Han kjempet visst med det selv!

Først og fremt lærte jeg hva evangeliet er. Evangeliet krever ikke noe. Her er ikke noeDu må ...ellerDu burde ... Evangeliet handler om noe somen annen har gjort. Noe som holder mål. Og som er tiltenkt meg.

Rosenius hadde sitt ståsted i den lutherske skjelningen mellom lov og evangelium. Han lærte meg at alt som krever noe av meg, som formaner til mer bønn og hengivelse, som anklager meg for forsømmelser og urenhet, som avkler meg all falsk åndelighet ... det erloven. En forkynner skal slippe loven løs. Men det glade budskapet, evangeliet, skal være selve pulsslaget.

Jeg lot meg engasjere. Mitt forsett ble: Jeg vil framfor alt forkynne Kristus! Hvemhan er. Hva han har gjort. Det sitter alltid noen som kjenner på syndigheten, kjødet, skuffelsene over seg selv. Jeg vil løfte framhans ufattelige kjærlighet for dem. Hans visdom. Hans kraft.

Og jeg må ikke nøye meg med en fortellende framstilling. Budskapet skal adresseres. Kristi frelsende gjerninger skaltilsies. Ordet om Jesus er etnådemiddel. Gud vil bruke meg til å dele ut nåden. Da må jeg forkynne den så fri den er – knyttet til påskebegivenhetene. Hverdagsmennesker som sliter medå få det til, skal få hvile i hva Han harfått til for dem. Dette må de få se i lys av Guds ord. Han døde og oppsto «for våre synderetter skriftene» (1 Kor 15:3-6).

Jeg bladde i sangboken. Etter hvert oppdaget jeg: Sangforfattere som var preget av denne skjelningen mellom lov og evangelium, formidlet sånn englede! «O Jesus åpne du mitt øye, så jeg kan se hvor rik jeg er!» «Er det sant at Jesus er min broder ...!» «Kor stort, min Gud, at eg ditt barn får vera.» «Engstede hjerte, opp av din smerte, glemmer du aldeles bort hva du har?» «Å kor rik eg er, eg har Jesus!»Tryggheten i det å være Guds barn, frikjent fra alle synder og anklager, er en annen side av samme sak. Det ga rosenianeren Lina Sandell ofte uttrykk for: «Blott en dag, et ögonblick i sänder, vilken trøst ...»

De første talene mine var visst famlende. Men jeg hadde noe på hjertet. Sentrale bibeltekster hadde åpnet seg for meg. Jeg konfererte underveis med teologiske fagbøker. Det gjorde også Rosenius i sin tid. Å arbeide med faglige problemstillinger er viktig. Men noen ganger tok jeg med meg litt for mye av den slags på talerstolen. Jeg bommet. En kan ikke bruke uttrykket «senkrecht von oben» på et teltmøte! Å vurdere egne taler er forresten ikke lett. Men ett er sikkert: Rosenius hadde blankpusset noen skatter for meg. Og en og annen tilhører merket det.

I år er det 200 år siden Rosenius ble født. Han var et barn av det såkalteLuther-leseriet, eller ny-leseriet, i Nord-Sverige. Til Norge kom de rosenianske impulsene for alvor etter hans død i 1868. Hans sjelesorg og utleggelser kom til å prege flere generasjoner av lekpredikanter og prester – via stadige nyopptrykk av bøker. Sangforfattere sang budskapet inn i hjertene. Mange kristne leste eller hørte og fikk aha-opplevelser ala dem jeg fikk i 1972.

LES:Bibelen til alle i Oslo-natten

Ble de ensidige? Kanskje noen av dem. Men i år, 200 år etter Rosenius’ fødsel (og 44 år etter teltmøtene!), tenker jeg med takk på hva denne norrlendingen fikk bety. Han satte dype spor også i norsk kristenliv. Det er ikke uten grunn han er kaltNordens evangelist. 



Artikkelen ble først publisert på FiH-bloggen.