Pastor: «Hjelp oss så vi ikke blir drept på vei hjem»

Jeg skriver disse ordene i luften på vei hjem fra Helsinki. Besøket på Pentecostal World Fellowships 27. verdenskonferanse var fullt av inntrykk.

I løpet av de rundt 120 årene som har gått siden pinsevekkelsen brøt ut i Los Angeles, har denne grenen av kristenheten fått en stadig større utbredelse. Men det inntrykket jeg vil dele nå, handler ikke om kirkesamfunn.

Det handler om et av de uventede øyeblikkene som fester seg i minnet. Jeg var nemlig på vei ut av ishockeyhallen hvor konferansen fant sted. En kommentar måtte gjøres ferdig, og det hadde vært mye innhold å fordøye. Straks skulle turen gå hjemover.

På scenen foregikk det akkurat da en panelsamtale med noen av dem som hadde hatt ordet tidligere på dagen. En av disse er kirkeleder i Sør-Sudan. Innbyggerne i dette landet er altfor godt kjent med lidelse og krig.

Da han holdt innlegget sitt litt tidligere på formiddagen, spøkte Isaiah Dau om hverdagslige ting fra familielivet som enhver kunne kjenne seg igjen i. Men han la ikke skjul på at de lever i en utfordrende virkelighet.

Dette hadde blant annet gitt seg utslag i at noen av dem som skulle vært med ham til Finland, ikke hadde fått visum. Likevel var det ikke noen bekymret eller engstelig tone som preget ham.

Men alvoret sank inn da svenske Pelle Hörnmark fortalte at han hadde vært på besøk hos Dau. Hörnmark gjenga en scene fra en pastorkonferanse. 

Idet konferansen gikk mot slutten, ba en av deltakerne: «Kjære Gud, beskytt oss så vi ikke blir drept på veien hjem».

Og det var ikke en virkelighetsfjern bønn. Faren var reell.

I slike øyeblikk stopper tiden litt opp, og man ser både sitt eget og andres liv i perspektiv. 

Det er mange ting som blir diskutert på kristne konferanser som kan fremstå smått i møte med risikoen for at troen og tjenesten kan koste en livet.

Ikke all forfølgelse er religiøst betinget. Når man befinner seg i en krigssone, er det fare på ferde om man tilhører den ene eller den andre religionen.

Det er likevel noe dypt gripende i det å stå overfor et menneske som vier livet sitt til kristen tjeneste på et sted og i en sammenheng der det kan medføre umiddelbar fare. Dette tror jeg vi vestlige kristne har godt av å bli eksponert for.

Den kristne kirke er smertelig godt kjent med forfølgelse. Det var ikke statsstøtte som gjorde at evangeliet bredte om seg i kirkens første tid. Og selv om statlig legitimering har hatt vesentlige positive ringvirkninger for både kirke og samfunn, er det fortsatt evangeliets kraft som gir kirken liv.

Når man kommer under press, viser det seg hvilke konfliktlinjer som er viktigst. Det så vi blant annet under krigen i Norge. 

Når man er i fare, må man ta stiling til hva som faktisk er viktigst. Da blir det plutselig ikke så fjernt å be Gud om beskyttelse «så vi ikke blir drept på veien hjem».

Likevel er det vanskelig å ta innover seg hvordan dette oppleves der og da. Avstanden til hverdagslivet mitt er veldig stor.

Men kanskje nettopp derfor er det så verdifullt å høre kirkeledere som Isaiah Dau fortelle. Det er verdifullt å få være del av internasjonale fellesskap, slik som under Lausanne-kongressen i høst eller denne ukens pinsekonferanse i Helsinki. For som kristne er vi knyttet sammen av bånd som overstiger både landegrenser og grenser mellom kirkesamfunn.

I Johannesevangeliet sier Jesus: «Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!»
Det kristne fellesskapet har en rekkevidde som strekke seg utover både tid og rom. 

Vårt håp er ikke til makter eller myndigheter på jorden, men til ham som ifølge misjonsbefalingen har lovet å være med alle dager, og som ifølge trosbekjennelsen skal komme igjen for å dømme levende og døde.