Nattesyn

Siden vintersolverv har dagen blitt tre minutter og 20 sekunder lenger i snitt per døgn. Det betyr at når dette publiseres, har vi fått to timer og 50 minutter mer dagslys enn vi hadde til jul. Det går definitivt mot lysere tider. Likevel er det fortsatt nettene som er lengst, og her jeg bor vil det være slik en stund til. Men det er mye håp i lange netter. For det er i nettene at stjernene kommer fram.

Jeg tenkte på dette da jeg leste om Abram her om dagen, før han fikk det nye navnet «Abraham» av Gud. Det i seg selv er en oppmuntring, fordi det viser at Gud gir oss løfter før vi er helt klare for det. For det var mens han fortsatt hadde sitt opprinnelige navn at Gud ga ham løftet om etterkommere talløse som sandkornene på stranden (1.Mos 13,16).

Men det skjer ikke noe. Tiden går, og Abram er like barnløs som han alltid har vært. Nå har nok en kveld gått, og jeg ser for meg at han trenger luft. Jeg ser ham, der han går ut i den sene kveldstimen, tar opp en neve sandkorn. Mulig han ikke har fått sove, mulig han var plaget av anfektelser og spørsmål om hva det skulle bli med disse etterkommerne som var lovet.