Nå snakker han om troen sin i lunsjen

Teologen Dawit Olika trodde det var forbudt å fortelle om troen sin. Men så opplevde han at folk gjerne vil fortelle om sine åndelige opplevelser.

– Evangelisering er blitt sett på som et tabu, men jeg får ingen negative reaksjoner når jeg forteller om min tro, sier Dawit Olika.

Teologen fra Etiopia bor i Sverige. Olika kommer fra verdens største og raskest voksende lutherske kirke, Mekane Yesus-kirken. I forrige uke deltok han på Egede Instituttets symposium «Å vitne om Kristus i en flerkulturell kontekst» sammen med sin gode venn førsteamanuensis Knud Jørgensen fra Menighetsfakultetet.

– Er vi nordboere for redde?

– Ja, det er dere, sier Olika.

– Jeg trodde det liksom var forbudt å fortelle om troen min, men nå gjør jeg det i alle lunsjpauser, og folk både lytter og forteller. Jeg ser hvor hungrige de er etter å snakke om sine åndelige opplevelser, men også om hvorfor de har forlatt kirken slik mange har gjort, sier Olika, som ikke ser bort ifra at svensker – og nordmenn – har lettere for å akseptere en etioper som er åpen om sin Jesus-tro enn om en skandinav hadde vært det samme.

– Men til meg forteller de ting de aldri har fortalt noen andre om før, sier han.

Må lære av sør

På ett punkt er Olika og Jørgensen dessuten svært enige: Begge tror kirker i nord har masse å lære av kirker i sør – for i sør har de lenge eller alltid levd nettopp midt i en slik multikulturell og flerreligiøs virkelighet som Vesten nå i stigende grad opplever.

I møte med flyktningstrømmen trenger norske kristne trosopplæring, men også å lære gjestfrihet, mener Knud Jørgensen.

Jørgensen er etter eget utsagn pensjonert flere ganger, men misjonsnestoren klarer ikke helt å løsrive seg fra aktivt yrkesliv. Han er følgelig fortsatt førsteamanuensis på Menighetsfakultetet (MF). Han viste til en undersøkelse Egede Instituttet gjennomførte i 2012. Den søkte å kartlegge synet på hvor enestående Kristus er blant mennesker i ulike kirkesamfunn, misjonsorganisasjoner og på teologiske læresteder. Jørgensen var selv involvert i deler av arbeidet og skrev sammen med misjonsforskeren Jan-Martin Berentsen et innledende dokument.

Undersøkelsen tok opp den flerreligiøse norske konteksten og teologisk brennhete diskusjonsemner som «Kristus som den enestående og livets to utganger», samt forholdet mellom dialog, vitnesbyrd og misjon.

Det ble påpekt at bevisstheten om den flerreligiøse norske virkeligheten var forholdsvis svak. Videre beskrives en situasjon der det er diskusjon omkring sannhetsgehalten i dogmet om at Jesus er eneste vei til frelse og noen kan havne i fortapelsen. I særlig grad var dette tilfellet i organisasjoner som jobbet blant ungdom og studenter.

For dårlig forberedt

– Vi trenger at hele Kristen-Norge, både organisasjonene og Den norske kirke, forbereder seg bedre på å møte mennesker med en annen tro, sier Jørgensen.

– Vi sier at Jesus er veien, sannheten og livet, men hva mener vi med det? Tør vi å stå inne for at det er noe enestående med den kristne tro, eller er vi så påvirket av relativismen at vi tror at enhver blir frelst i sin egen tro? Dette handler om å kjenne sin egen tro, men også om å kjenne både de andres tro og de andre som mennesker. Derfor trenger vi å legge vekt på trosopplæring ikke bare for barn og unge, men for voksne også, i menigheter og på bedehus. For spørsmålet er om vi selv lever det vi tror på i en slik grad at vi kan gjøre rede for det i møte med andre, fortsetter han.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Lære om andre

Overfor Dagen påpeker Jørgensen behovet for at norske kristne også lærer å kjenne dem som er i landet og de som kommer hit som noe mer enn bare muslimer, hinduister eller buddhister.

– Vi må møte dem som mennesker med en tro, men også se på alt de har av bagasje som flyktninger og asylanter. Det er behov for at vi inviterer dem inn til oss, sier Jørgensen og påpeker at det er påfallende at de fleste innvandrere aldri har besøkt et norsk hjem.

– Der er vi ikke kommet særlig langt, enda gjestfrihet er en grunnleggende menneskelig og kristen dyd.

– Og du er ikke av dem som skjelver ved tanken på noen tusen syriske flyktninger på norsk jord?

– Nei, tvert imot. Migrasjon er ufravendelig. De kommer uansett. Og slik har jo kristentroen alltid blitt spredd. Kristne ble forfulgt, og de flyktet fra Jerusalem til andre deler av Romerriket, eller til Asia eller Nord-Amerika. Migrasjon er det viktigste middelet for misjon, sier Jørgensen.

Dialog som livsstil

Jørgensen mener vi heller ikke vet hva dialog som livsstil handler om.

– Det er positivt med dugnadsånden overfor flyktninger, men det er ikke nok med bare praktisk hjelp. Vi må også ha en dialog med de som kommer, møte dem som mennesker og samtale med dem, og da også om tro.

Jørgensen minner om at alle som nå banker på Europas dør ikke har en fremmed tro.

– Mange er jo kristne. Kanskje har de noe å lære oss? spør han retorisk.

Han tror at kirker «i det globale sør» kan hjelpe norske kristne både med å sette navn på troen og til å vitne med større frimodighet.