Med pionerene som forbilder

En pioner er «en person … som har vært nyskapende, banebrytende og først ute på et bestemt område». Slik leste jeg på Wikipedia.

Uten menn og kvinner med pionerånd ville den kristne misjon ha stagnert. Paulus’ andre misjonsreise avspeiler dette veldig tydelig.

Apostelen var kalt og ledet av Guds ånd til et særlig «nyskapende» og «banebrytende» arbeid i Europa. Han og medarbeiderne var «først ute», og evangeliet slo rot i flere byer: Filippi, Tessalonika, Berøa, Aten og Korint.

Ekstra tankevekkende er det å lese apostelens egen beskrivelse av de ukene han og Silas fikk være i Tessalonika. Denne beskrivelsen leser vi i tessalonikerbrevene. Trolig skrev han disse brevene fra Korint, mens pionertiden ennå var fersk.

En parentes: Kristne pionerer i dag kan ikke uten videre sammenligne seg med Paulus. Han var apostel og ble brukt av Gud til å gi oss 13 brev i NT. Disse brevene er Guds ord til oss. Men som misjonær er Paulus likevel et relevant forbilde, både for pionerer og for oss andre.

Hvordan?

La oss se på skildringen han gir av sin egen og Silas’ pionertid i 1Tess 2.

De lot seg ikke stanse av motstand. På ryggen hadde de merker etter slag. «Like før hadde vi lidd og blitt mishandlet i Filippi», forteller han (1Tess 2,2). Det ble «stor strid» også i Tessalonika.

Når de likevel fortsatte i nesten en måned, kom det av at de «fikk frimodighet». De var under innflytelse fra Gud selv. Som pionerer var avhengige av – og erfarte – Guds kraft.

Gjennom misjonshistorien har dette vært helt avgjørende.

De lot seg heller ikke styre av menneskefrykt. De var sikkert fristet til å tilpasse budskapet og slik verve tilhengere på falske premisser. Men nei.

De var tro mot ham som hadde sendt dem. Gudsfrykten drev menneskefrykten ut (vers 3–4). De sa farvel til talemåter preget av smiger, og de lot seg ikke styre av trangen til å bli populær.

Som mor og far

Fristelsen til å sko seg økonomisk på nye kristne ble også konsekvent avvist. De sørget derimot for å være forbilder når det gjaldt arbeidsetikk. Det betones både her og i 2 Tess 3,8–12.

Pionerenes egne forbilder uttrykkes slik: «som en mor» og «som en far». De nye kristne nikket nok da de leste det. For slik trådte Paulus og Silas fram blant dem:

Milde som en mor som varmer barnet sitt. Oppmuntrende og formanende som en far når han instruerer barna sine (vers 7 og 11). De skjønte selvsagt at idealene «mor» og «far» gjaldt slike som praktiserte omsorg og tukt på en god og balansert måte.

Oppmuntre

Etter at de måtte forlate dem, omtaler de sine nye troende venner slik: «Ute av syne, men ikke av sinn.» De lengtet etter dem. Ville holde kontakten med dem (vers 17–20). Ville trøste og styrke dem ved brev og besøk. Sørget for å oppmuntre dem. Og de verdsatte deres tro, håp og kjærlighet. For nettopp denne treklangen kjennetegnet «musikken» som lød fra Tessalonika overfor andre forfulgte kristne i området (1Tess 1,8–9).

Vi kan bli grepet når vi leser dette. For både pionerene og de nye kristne opplevde tøffe livsvilkår.

Går verst ut over pionerene

Også i dag erfarer mange nye kristne motstand. Ofte går det verst ut over pionerene. Fra 2019 har religiøs forfølgelse vært utgangspunkt for et større forskningsprosjekt på Fjellhaug. For situasjonen i Tessalonika år 50 er ikke ukjent for mange i dag heller. Rystende situasjoner avsløres.

Jeg vil derfor avslutte disse refleksjonene fra 1 Tess 2 med en oppmuntring til bønn – denne gangen spesielt for kristne pionerer. De er ikke apostler som Paulus.

Men de er på ulike måter misjonærer som ham. Vi må be om at Jesus etter sitt løfte kommer dem helt nær, preger dem med gode holdninger – og bevarer dem gjennom fristelser og motstand.

Treklangen tro, håp og kjærlighet preget de nye kristne i Tessalonika. I det siste kapitlet hentes disse begrepene fram igjen, som i en formaning både til pionerer og alle oss andre. La oss gi akt på den.

«Men vi som hører dagen til, la oss være edrue. La oss stå iført troens og kjærlighetens brynje med håpet om frelse som hjelm» (1Tess 5,8)!