Mange reisende i Jesu følge

Rammeopplysningene gir oss ofte ualminnelig viktige faktainformasjoner om fortellingstråden i evangeliene.

Denne søndagen har vi fra 2011 av fått en flunkende ny prekentekst. Jeg tror ikke den har vært med i noen tekstrekke tidligere. Den består av bare tre vers med typiske rammeopplysninger av det slaget som ofte markerer overgangen mellom ulike avsnitt i evangeliene.

Slike vers kan friste en bibelleser til å tenke at det «bare» handler om en liten innledning foran neste avsnitt. Men vi bør snarere tenke motsatt. For rammeopplysningene gir oss ofte ualminnelig viktige faktainformasjoner om fortellingstråden i evangeliene.

I vår tekst fotograferer rammeopplysningene informative bilder av hele storfamilien av disipler som fulgte Jesus. Denne storfamilien er det samme som det alminnelige prestedømmet (se 2Mos 19:6, 1Pet 2:9f, Åpb 1:6, 5:10 etc).

Læren om det alminnelige prestedømmet sier at alle troende av begge kjønn er å regne som Guds kongelige presteskap og eiendomsfolk, med felles ansvar for Guds ord og nådemidler. Menighetenes spesielle forkynnertjeneste for menn vokser ut av det alminnelige prestedømmet (Joh 10:1ff, 2Kor 5:18ff, 1Pet 5:1ff, 1Tim 2:12ff).

Foran vår tekst har Lukas gitt oss rammeopplysninger om utvelgelsen av de tolv «som han også kalte apostler» (6:12ff) og «som han kunne sende ut for å forkynne» (Mark 3:13). Straks etter vår tekst forteller Jesus Såmannslignelsen. Og mens det i vår tekst er Jesus selv som reiser med forkynnelse, helbredelse og demonutdrivelse, autoriserer han etter vår tekst (9:1ff) de tolv til å gjøre det samme. Derfor er det klangtoner av disippelutrustning, evangelisering og misjon i teksten.

En ting til: Lukas er nærmest overalt opptatt av å betone kvinnenes rolle ved mennenes side (sml Gal 3:28). Det er også viktig i vår tekst. Den er et ettertrykkelig forvarsel om at Jesu valgte kvinner til å være de første oppstandelsesvitnene (se 24:1ff).

I det følgende avviker jeg noe fra den tradisjonelle versedelingen: 
1a-b Og det skjedde i tiden som fulgte, at han dro omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike …

Hovedverbet i dette verset sier at Jesus, som målbevisst reisepredikant, «dro omkring» (gr: «dio-dévein» = legge veien omkring/gjennom). Deretter utdyper Lukas på grunnspråket hovedverbet med to forkynnelsesbegreper. «Keryssein» betyr «proklamere», «opptre som herold» (f.eks. en herold som proklamerer en kongelig beslutning). «Evangelídsein» betyr «bringe gledelige nyheter», «forkynne evangeliet».

Det sistnevnte verbet har klangtoner med seg fra gledesbudbærerne som kom springende over fjellene med gledelig bud om snarlig slutt på fangenskapet i Babylon (se Jes 40:9, 52:7).

På vårt sted stiller Lukas de to begrepene ved siden av hverandre på en måte som favner bredt: Jesus «forkynte evangeliet», det vil si at han både proklamerte det (som en offisiell kunngjøring fra himmelens Gud) og forkynte det (med betoning av alt det som gjør nyhetene fra Gud til gledelige nyheter).

I 1:32f har Lukas ellers sitert engelen Gabriel på en opplysning om at Jesus ble født fordi Gud planla å gi ham hans far Davids trone (dvs. tronen over Guds rike).

Etter disse basisopplysningene om Jesus går Lukas over til å presentere dem som reiste i Jesu følge: 
1c … Og de tolv var med ham, …

Lukas påbegynner her en oppramsing (sml Mark 14:40f). Et par grammatiske detaljer kan her diskuteres. Blant annet er det noe usikkert hvordan to relativsetninger presist skal tilordnes tekstsammenhengene (se smånyansene mellom NB88/07, som jeg her følger, og BS2011).

Uansett nevner Lukas først «de tolv», som en påminnelse om 6:12ff. NTs betoning av de tolv har fått mange kristne kirker til å reservere apostelbegrepet for bare disse tolv.

Og apostolatet som institusjon innebærer at det er disse tolv Jesus har autorisert til å gi NTs budskap videre til oss andre. Derfor er apostolatet viktig for skriftsynet. På dette tidlige tidspunktet er de tolv ellers under utdannelse. De er ikke begynt å forkynne selv, ennå (se 9:1ff).

Neste gruppe reisende i Jesu følge beskrives slik: 
2 … og likeså noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer: Maria, med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder var fart ut av, 
3a Johanna, som var gift med Kusa, embetsmann hos Herodes, Susanna …

Lukas bruker i vers 2 uanfektet både helbredelsesterminologi og utdrivelsesterminologi om befrielse fra demonbesettelse. Bibeltroskap krever at vi tror det fins demoner slik Bibelen lærer oss å tenke.

Først i denne gruppen nevner Lukas Maria fra Magdala. Slik peker han fremover mot den dagen da hun ble det første oppstandelsesvitnet (24:1ff). Hjembyen hennes var trolig landsbyen Migdal ikke langt fra Tiberias. Vi vet ikke noe mer om de sju demonene Jesus befridde henne fra.

Men i lys av 11:26 kan vi kanskje tenke at det handlet om en ekstra vanskelig «andregangsbesettelse». Etterpå er hjertet hennes åpenbart blitt varig fylt av inderlig tro på Jesus og dypt takknemlig gjenkjærlighet. Det er neppe riktig at Maria Magdalena er identisk med synderinnen i foregående kapittel (7:37). Og det er helt sikkert ikke riktig at hun var Jesu elskerinne, slik moderne fantasiforfattere påstår.

Vi vet heller ikke mye om de to andre kvinnene: Johanna og Susanna. Både Johanna og mannen hennes Kusa var disipler av Jesus. Men som embetsmann (= finansforvalter?) hos fjerdingsfyrste Herodes Antipas i Tiberias kunne Kusa trolig ikke reise like fritt rundt i Jesu følge som Johanna. Derimot har han åpenbart vitnet om Jesus for kong Herodes (se 9:7f).

Så oppsummerer Lukas resten av den store gruppen kvinnelige disipler: 
3b … og mange andre, som tjente dem med det de eide.

Her handler det til dels om økonomisk velstående kvinner som med gavene sine gjorde det mulig for så store flokker av reisende å dra omkring sammen med Jesus. Om gavene deres bruker Lukas diakoni-begrepet (gr: diakonéoo = tjene). Det er disse kvinnene som er denne tekstens forbilde for alle senere glade givere i kristne menigheter.