La oss feire at Gud skapte!
«Din er himmelen, og din er jorden, du har grunnlagt verden og alt som fyller den.» (Salme 89:12)
Hva om disse ordene virkelig fikk fylle tilværelsen vår? Ikke bare som en salme vi dypper tærne i, men som vi kan stå i med begge føttene? At vi midt i frokost, leverpostei, morgentrafikk, jobb og skole, eller hva det er, kan eie det?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Overfor verden omkring ender vi lett opp med et forklaringsproblem som vi egentlig ikke har. Din er himmelen Gud! Det er du som har grunnlagt verden og alt som fyller den! Det har vi så selvsagt rett til å si, uten å unnskylde oss.
Hvordan kan vi feire det, gjenta det, tilbe Gud for det? Hvordan kan det være en del av våre måltider, våre hager, vår småsnekring, våre mellomrom og våre relasjoner? Og dypt en del av vår kropp og vår sjel?
Nå har jeg brukt alle ti andaktene på at Gud skapte. Jeg ville det. Jeg erfarer at det stadig blir viktigere. Det knytter seg dypt til sentrale temaer som frelse, helbredelse, kjærlighet, identitet, etikk og tilbedelse. Her finnes så mye forankring, grenser og frimodighet å hente. Vi behøver ikke å gå rundt uten det gulvet.
Kan hende dette allerede er viktig for deg. Men kan vi sammen ta enda mer bolig i at Gud skapte? Hvordan tok israelsfolket bolig? De fortalte, repeterte, lærte sine barn, festet ord på karmer og panner, de feiret, sang, og tilba. Det gjennomsyret alt. At Gud skapte griper så dypt at det må leves.
