| Andakt
Kirken – stedet der forandring starter?
Det er høst og oktober måned har tatt over vaktskiftet for sesongen. Året er 1989. Hver mandag i lengre tid har de vært samlet i Nikolaikirken. De ber om frihet for folket. I byen Leipzig bryter presten Christian Führer og en gruppe mennesker tausheten, og går ut i Øst-Tysklands lydige gater med bønn og lys. Denne kvelden møtes de av politiet som går til full aksjon. Motstanden mot demonstrantene er hard og brutal.
Historien kunne ha sluttet her, men det er noe som skjer når kirken ber.
«Frykten ble forvandlet til mot», sier Christian. Frykten er sterk, men troen er sterkere, og de merker at i bønnen henter de styrken og motet til å handle. Få dager sendere, den 9. oktober, skjer det noe. En enorm strøm av folk kommer til kirken og går sammen med dem ut i gatene.
Tusenvis av fram til nå stilltiende østtyskere, samler seg og går i tog gjennom byen. Politiet vet ikke hva de skal gjøre. De foretar noen få arrestasjoner, men står for det meste rådville og ser på det som er i ferd med å skje. Disse menneskene er ikke ute etter bråk. De er ute etter forandring. «Mirakelet i Leipzig» blir det kalt. Stedet der forandringen startet.
Det var begynnelsen på slutten av det østtyske kommunistiske regimet, og Berlinmurens fall. En måned etter, 9. november, rives muren ned.
Murer som står lenge, svekker motstanden over tid. Protesten mot det som hindrer friheten viskes sakte ut, som viskelærets tæring på bokstavene. Går det lang nok tid, blir det som engang var så klart og tydelig, nesten borte. Murer som står lenge, blir en vane å holde seg unna eller gå rundt. Til slutt er de en del av terrenget. De blir uskrevne normer og trygge monumenter, i stedet for blokader og begrensinger.
Frykten for motstand og frykten for endring, gjør at vi mennesker blir værende innenfor, og murer blir stående. En mur gagner alltid noen eller noe. Inntil det er på tide. Jeg tenker på denne dagen i oktober, som endret på gamle murer og menneskeskapte barrikader.
I dag er vi i 2025 og etter mange år i et fredeligere Europa, siger høsttåken innover oss og hvisker om urolige tider, igjen. Ikke bare i form av angrep på land og områder, men også i form av større polarisering og sterkere meningsfronter både i samfunn og kirke.
«Herre, gjør meg til redskap for din fred!» innleder Frans av Assisis sin bønn. Ja, det er virkelig lettere sagt enn gjort når vi ser på hvordan vi behandler eller omtaler mennesker som vi tenker står på andre siden av en mur. Likevel håper jeg mange av oss ber denne bønnen før vi hamrer løs i kommentarfelt og debatter, både mot trosfeller og mot ting som skjer i verden.
Når bruker vi våre stemmer i ekkokammer som legger lag av sement på nye murer som skaper større avstand, og når bruker vi våre stemmer til å rive ned murer som blokkerer for frihet, forsoning og fred?
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått
La meg bringe enighet der uenighet rår
La meg bringe tro der tvilen rår
La meg bringe sannhet der villfarelse rår
La meg bringe lys der mørket ruger
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!
Slik fortsetter bønnen som Frans startet. Byen han kommer fra kalles i dag for fredens by. «Det er ikke et sted man kommer for å hoie og skrike, men for å be i benker og bygg som har hørt menneskers bønner gjennom 800 år.» Hvordan klarte Frans å bevare og leve i denne bønnen om fred midt i all uro som var i hans samtid?
Hans enkle logikk var: Jesus er min bror, Jesus er alles bror – altså er alle mennesker mine brødre og søstre.
Vi blir nok ikke enige i alt, til det er verden og vi mennesker for komplekse. Men hvis vi kan bli enige om at vi som tror trenger å stå sammen i bønn og i enhet, har murene rundt oss en kortere levetid i vente. Et samlet folk er ikke like lett å overvinne.
Ja, jeg vet, det virker umulig, men i Jesus Kristus kan det umulige skje. Kanskje kan vi drømme, håpe, og be om mirakelet; at kirken igjen kan bli stedet der forandringen starter …
