Kan jeg stole på alt dette? Jeg slet med slike tanker

Kan jeg stole på det jeg har hørt? Er det pålitelig?

I ungdomsårene kunne jeg slite med slike tanker. Jeg hadde hørt og lest mye om Jesus. Hjemme. På søndagsskolen. På skolen. På misjonsmøter. På bedehuset. Forkynnerne leste ofte fra Romerbrevet og Hebreerbrevet. I kirken sto søndagens tekst i fokus.

Men så kom altså dette spørsmålet snikende: Kan jeg stole på det jeg hører og leser?

Lukasevangeliet ble skrevet til en som trolig grublet enda mer enn jeg gjorde. Teofilos het han. Kanskje Lukas ante at Teofilos kjempet med tvil? Kanskje han på en særlig måte hadde teft for slike Teofilos-er? Hør hvordan han begynner evangeliet sitt:

«Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet. Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i» (Luk 1,1–4).

Lukas ønsket å komme Teofilos i møte. Han ville bekrefte sannheten i det vennen hadde hørt. Han forsikrer ham om at han hadde undersøkt nøye. Overleveringen stammet direkte fra øyenvitnene, skriver han. Han kaller dem «tjenere for Ordet». Det er Jesu apostler han sikter til. Disse hadde fått ansvaret for å overlevere Jesus-historien – av Jesus selv. Ja, Jesus hadde lovet dem den Den hellige ånds hjelp. Ånden skulle minne apostlene om det som hadde skjedd. Og når de skulle tolke det, veiledet Ånden dem «til hele sannheten» (Joh 14,26; 16,13).

Lukas gikk nøye gjennom alt fra begynnelsen av. «Jeg skrev det ned i sammenheng for deg, ærede Teofilos.» Teofilos leste sikkert selv skriftet i sammenheng, fra først til sist.

Jeg bestemte meg engang for å gjøre som Teofilos. Jeg leste hele Lukasevangeliet i sammenheng. Jeg leste de detaljerte beretningene om Sakarja og Elisabeth og Maria og om Jesu fødsel – som om jeg aldri hadde lest dem før. Jeg leste om spennende episoder i Galilea. Jeg leste om Jesu konflikt med fariseerne. Jeg prøvde å lytte meg til hvordan Jesu lignelser hørtes ut i deres ører. Jeg leste om disiplenes innbyrdes rivalisering. Om opptakten til påsken. Om Judasskikkelsen. Om Peter. Om røverne. Om kvinnenes påskejubel. Om Jesu siste vilje før han dro opp til himmelen.

Det gjorde sterkt inntrykk. Jeg syntes jeg satt ved siden av Teofilos. Jeg så han nikket. Jeg nikket tilbake. Vi var fylt av glede. Vi ble sterke i vår ånd. Vi ønsket å lese høyt for andre. For barna våre. For barnebarna. Og vi kunne si til hverandre: « … det er pålitelig, det du har fått opplæring i» (Luk 1,3–4).

Teofilos fortsatte å leve som en kristen. Når de troende var samlet, satt han der. Det samme gjorde jeg. Livet fikk mening og håp.

En dag kom det enda en bok fra Lukas. Skal vi kalle det en fortsettelsesfortelling? Teofilos leste: «I min første bok, gode Teofilos, skrev jeg om alt det Jesus gjorde og lærte, fra han begynte og helt til den dagen han ble tatt opp til himmelen …» Dette var altså innledningen til del to.

Jeg har ett forslag, kjære Dagen-leser: Ta for deg denne fortsettelsesfortellingen. Den har tittelen Apostlenes gjerninger. Sett deg sammen med Teofilos og meg. La deg rive med av det du leser. Det er ikke fiksjon. Det er realiteter. Du kan stole på det. La deg inspirere.

Og merk deg hvilken sentral plass Jesus har – også i fortsettelsesfortellingen!