Kallet
Et misjonærpar, Ethel og Nathan Brown, ble kalt til sin tjeneste i India tidlig på 1800-tallet. Deres første oppdrag skulle bli å oppsøke en hodejeger-by for å få kontakt med befolkningen der.
På guddommelig vis fikk de beskyttelse så de kunne gjennomføre oppdraget. Men her skal det handle om kallet, slik det er beskrevet i boken «Mot ukjent kyst». (Misjonsselskapets forlag i 1958.)
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nathan forteller: «Jeg satt som vanlig ved siden av min kjære hustru Ethel i kirken i East Charlemont og hørte pastor Cutter tale. Teksten hans var Johs. 4,35: ‹Sier I ikke at det ennu er fire måneder, så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft eders øyne og se markene, de er alt hvite til høsten!› Talen munnet ut i en appell om å vie sitt liv til Herren og hans tjeneste.
‹Og hvis Herren skulle komme med et spesielt kall til noen av dere om å dra ut til misjonsmarken som misjonær›, fortsatte Cutter, ‹så vær lydig og gå hvor som helst Herren sender dere!›
Plutselig rykket jeg til. Tenk om Herren skulle sende meg med kallet om å gå ut som misjonær! Hva skulle jeg da svare? Jo, jeg ville være lydig mot Herren, men jeg hadde jo min lærerpost og min familie å tenke på. (...) Herren ville nok forstå dette og ikke komme med noe misjonskall til meg.
Men Herren kom med sitt kall – både den søndag ettermiddagen og dagene som fulgte. Jeg fikk ingen ro. Kallet ble bare sterkere. (...) Etter et par uker måtte jeg gi meg, og jeg bøyde kne og sa: ‹Jeg skal gå, Herre! Din vilje skje!›»
Med ett ble jeg rolig.
