«Jeg vet»
«Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever.»
Andaktene denne uken har som utgangspunkt i et kjent utsagn av Job:
«Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet» (Job 19:25).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Jeg vet.»
Job levde i GT, men sitatet passer perfekt også for vitnene i NT. De vet noe. Det de vet, vil de fortelle videre. Ta for deg Apostlenes gjerninger. Hva kjennetegner Peters tale på pinsedag? Stefanus sin tale før han ble steinet? Paulus sine samtaler med jødene i synagogene?
Diskusjonen med filosofene i Aten? Svaret kan oppsummeres ved Jobs utsagn: «Jeg vet min gjenløser lever.» Denne vissheten «smittet». Vi finner den hos Lydia i Filippi. Hos teltmakerne Priskilla og Akvilas. Hos egypteren Apollos. Og hos mange andre.
Jeg har arbeidet fram en biografi om Carl Fr. Wisløff. Hans første bok var «Jeg vet på hvem jeg tror». For ham var uvissheten aldri et ideal, men en nød Guds ord vil hjelpe oss ut av.
Mer enn noen gang trenger vi mennesker som kan stå fram med overbevisning. Som kan stille seg ved siden av Job og de nytestamentlige vitnene og si:
«Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever.» En slik overbevisning kan slå gnister. Den er ikke uttrykk for overspent religiøsitet, men basert på et stadig gjentatt møte med den oppstandne – ved hans Ord og hans Ånd.
Trenger du mer åndelig påfyll?
