Far uten svar

Hvordan bærer man en bunnløs sorg? Har kirken svaret? Og kan en prest tørste etter hevn og rettferdighet?

Ole Kristian Ellingsen (63) har skrevet bokaEndetid der tunge eksistensielle spørsmål rammer hovedpersonen, en prest i Den norske kirke.

Ellingsen er MF-studenten som selv aldri ble prest, men lærer og reklamemann i stedet. Hverken pedagogen eller PR-mannen i ham synesDen norske kirke er spesielt flink til å tydeliggjøre og presentere sitt budskap. Den svikter også når det virkelig gjelder, når klare svar er som mest etterspurt.

Martine og Miriam

Det er de i høyeste grad i Ellingsens siste bok. Den er «løst basert på den såkalte Martine-saken». Martine Vik Magnussen ble voldtatt og drept i London i 2008. En mann fra Jemen som tok seg tilbake til hjemlandet, er mistenkt, men ikke pågrepet.

Ellingsen henter mange elementer fra Martine-saken. Hos ham heter offeret Miriam og er ikke datter av en forretningsmann, som Martines far, men av en prest. Prestens eneste datter voldtas og drepes, og faren finner liten trøst i troen han i sin prestetid har møtt mennesker i sorg med. Det han har tilbudt andre, holder ikke for ham selv.

Den profesjonelle trøsteren finner ingen fast grunn. Sorgen tar overhånd mens mennesker og myndigheter svikter gang på gang. Politiets passivitet driver ham til å ta saken i egne hender. Underveis tar han et oppgjør med seg selv og troen.

Eksistensielt

Dette er Ellingsens tredje bok. Det kan mistenkes at alle er blitt til grunnet forfatterens dype rettferdighetstrang. Uten den ville han kanskje aldri blitt forfatter.

Ellingsen ble sterkt eksponert for kristne grunnsannheter i oppveksten, som aktiv i Ynglingen ogTensing-miljøet iStavanger på 1970-tallet. Han var en av dem som «dro i flokk til Menighetsfakultet for å bli prest». Halvveis i løpet skjønte han at han ville få vansker med å preke et budskap han stilte spørsmål ved og ble i stedet lærer. Men det meste av yrkeslivet har han vært tekstforfatter i reklamebyrå.

Han tror mang en reklamemann drømmer om å bli forfatter. Først de siste to årene har han selv gitt seg i kast med romaner – etter å ha sluppet igjennom forlagets trange nåløye. Det er blitt tre bøker til nå. Mer kan komme.

De første to var kriminalromaner. Selv om den tredje har en forbrytelse i bunnen, handler den om noe langt mer enn krim. Den er eksistensiell. Ellingsen mener et halvt MF-studium har gitt ham innsikt både i teologi og presters hverdag, og tross distanse til kirken, kjenner han «en haug med prester».

Endetid

Endetid er en urovekkende fortelling. Ellingsen henter begreper fra teologiens univers. Det er ikke eskatologi han behandler, men Miriams siste timer og farens vandring på kanten av stupet.

– Jeg skriver om utviklingen han gjennomgår og hvordan det som skjer med datteren, preger ham, sier Ellingsen, som medgir at hans egne tanker om livet og evigheten er å finne igjen hos hans navnløse prestefigur.

– Er det slutt når det er slutt, eller er det noe bak der igjen?

Ellingsen lar spørsmålet henge i lufta. Han vil ikke svare, hverken i intervjuet eller romanen.

Han synes det er rart å skulle bruke ord som «kristen» eller «ikke-kristen» om seg selv. Han er ikke å se i kirka hvis det ikke er julaften, og sier hans posisjon er på sidelinjen. Men han tenker mye og ofte på kirken og dens budskap og undrer seg over en kirke som ikke er mer tydelig om troen.

– Hva er det egentlig de tror på? Hvorfor skal jeg være kristen? Tror kirken fremdeles på en legemlig oppstandelse og en personlig, lyttende Gud som hører bønner og ser alt vi gjør? Den er ikke veldig tydelig på dette lenger, og kanskje er det sånn fordi den ikke selv tror bokstavelig på sitt eget budskap? undrer han og mer enn antyder at presten hans i boka er representativ. De fleste geistlig ansatte er bare ikke blitt utsatt for de samme rystelsene.

I Ellingsens oppvekstverden var det ingen tvil om hva frelse var. Den bragte deg til himmelen og reddet deg fra helvetet.

– Nå har den heldigvis avskaffet helvetet, men har de avskaffet himmelen i samme slengen? Bare halvdelen av barna i Norge døpes. Det bekymrer kirken. Det undrer meg da at kirken ikke svarer mer tydelig på hvorfor vi skal være medlemmer hos dem. Hva er det de lover meg hvis jeg blir med? Tror kirken selv på det de sier i trosbekjennelsen? spør Ellingsen og begrunner spørsmålet blant annet med at han har prestevenner som ikke tror på en Gud som lytter til bønn.

Provoserer

Om reklamemann fikk kirken som kunde, ville han utfordret dem.

– «Dere må finne ut selv hva dere tror på». Det er som med alle andre kunder. De må fortelle meg hvorfor jeg skal kjøpe denne bilen. Jeg ville provosere dem til å presentere produktet sitt, ærlig og uten hensyn til «markedet». For hvis man mener at sannheten endres, er det ingen sannhet. Da er ikke religion annet enn etikk, eller et slags politisk program som bestemmes av flertallets meninger.

Dette var Ellingsens første spor inn i romanen som kommer i disse dager. I forlengelsen dukket det andre sporet opp, det med å miste en datter.

– Jeg er opptatt av sorgprosesser. Når mine foreldre dør, får jeg en angst over egen skjebne. «Hva om jeg lar slike tanker komme fra en prest», tenkte jeg. La oss se om hans trøst biter på ham selv.

Martine-saken

– Du bor noen hundre meter unna Magnussen-familien, på Nesøya i Asker. Kjenner du dem?

– Jeg visste hvem de var, og Martine var på samme alder som mine to sønner. De gikk på samme skole.

Ellingsen er imidlertid blitt kjent med Martines far, Odd Petter Magnussen, i sin skriveprosess.

– Jeg tenkte at jeg måtte snakke med en som har vært igjennom en slik prosess som den jeg skrev om, og som hadde en lignende historie. Jeg ville se om jeg hadde truffet. Han ville stille opp, og vi har hatt flere samtaler, sier Ellingsen.

Magnussen har fortalt hvordan det er å leve med sorgen.

– Han kjente seg igjen og opplever boka mi som en form for sorgdeling, men jeg har ikke latt meg påvirke av Magnussen i selve handlingsløpet. Jeg har bare brukt ham som en person jeg kunne snakke med, sier Ellingsen.

Navnløs

– Er presten din en helt, eller bare ynkelig?

– Jeg håper han er en mann du vil starte med å få sympati for og at du vil lure på hvordan det går. Jeg har omsorg for og bedrøvelse over hovedpersonen, som jeg ikke har gitt noe navn. Det er bevisst. Det er ingen som tiltaler ham med navn i boka, og heller ikke jeg vet hva han heter. Jeg håper historien på denne måten skal nå dypere inn i leseren. Dette kan være hvem som helst av oss, og kanskje stritter du imot når du leser. Dette var det som skjedde, det var sånn det var, og hovedpersonen fikk det rett i fleisen.

Rettferdighet

Ellingsen beskriver hovedfiguren sin som et menneske med en voldsom rettferdighetssans og et hat mot en gjerningsmann som har trådt over alle grenser. Hatet banker på, bitterheten velter fram, selv hos den fromme prestemannen.

– Jeg snakket med en psykolog om hva han trodde skulle til for at presten skulle krysse linjen og ta loven i egne hender. Hva må til for å drive en mann til det? Jeg fikk som svar at i tillegg til rettferdighetssansen måtte vedkommende tendere til å reagere aggressivt, kanskje ha opplevd et plutselig svik og dessuten ha erfart sånne episoder tidligere, sier Ellingsen mens vi blir enige om ikke å si for mye – så leseopplevelsen ikke skal gå dukken for noen.

Men han røper litt om en ensom kamp og tunge skuffelser.

– Han er den destruktive som oppsøker og dyrker sorgen sin. Han nærer sin egen sorg, på et vis. Hans adferd er riv ruskende gal, men på den annen side er det sånn folk kan reagere. Jeg forstår at det går an. Når han har opplevd en del svik gjennom sin tid og opplever at ingen vil hjelpe ham, står han der alene, og raseriet vekkes.

– Det handler om rettferdighet?

– Ja, det er jo fundamentalt. Det er jo det som driver Magnussen til å jobbe videre med saken. I åtte år har han drevet med dette. Han har behov for å finne ut hva som skjedde. Og det er jo det etisk riktige i vår verden.