Jakob var ikke klar for å møte broren sin

«Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg,» roper han til Gud. Jakob er på vei hjem. Mange år før reiste Jakob andre veien, hjemmefra. Da drømte han om natten at Gud rigget en stige over ham fra Himmelen. Men Jakob ville likevel vente og se, om han ville kalle fedrenes Gud for sin egen. (1 Mos 28)

Men nå på hjemveien er Jakob desperat. Gud har gitt ham det han ba om. Han har rikdom og familie med seg. Men det viktigste mangler, å få «vende hjem i fred». Broren Esau ville en gang drepe ham.

Jakob betyr luring. Han har arvet bakveiene fra både mor og bestemor, fra fedrene også. Jakob lurte en gang broren sin fra både arven og velsignelsen. Det er en livsstrategi som ofte har lykkes.

Men nå er han livredd. Nå duger ikke de gamle strategiene mer. Jakob har sendt alle foran seg, over elven. Selv er han igjen alene, han er ikke klar. Så kommer Gud og kjemper med ham. (1 Mos 32)

Hvordan velsigner Gud oss når vi har kommet til enden av vår egen styrke og våre egne livsstrategier? Når konsekvensene tårner seg opp? Kan hende han kjemper med oss. Kan hende han til slutt slår hoften vår ut av ledd, så vi halter videre.

Gud gir Jakob et nytt navn. «Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» At Jakob kommer til enden av sin egen styrke blir hans seier. Det setter ham på en bedre plass for det som venter. Møtet med broren lykkes.