Inspirerende pionermisjon

I noen andakter framover skal vi stifte bekjentskap med menigheten i Tessalonika. Det første vi skal stanse for er særlig inspirerende.

Misjonærene Paulus, Silas og Timoteus er nettopp kommet til byen. To av dem har sår på ryggen. Kanskje har sårene ennå ikke grodd. Men Gud har gitt dem frimodighet, og strategien er klar: «For jøde først og så for greker.»

De oppsøker derfor synagogen og lar påskebudskapet lyde – omtrent slik: «Skriftens ord om den lidende og opphøyde Messias er oppfylt. Han kan frelse oss fra vreden som kommer. Han gikk i døden for syndene våre» (Se Apg 17,3 og 1. Tess 1,10).

Det ble vekkelse. Sabbat etter sabbat kom folk for å høre. Mange kom til tro, både jøder og grekere, ikke minst noen høytstående kvinner. Og som i Filippi ble de tilbudt husrom hos en velstående ny kristen: Jason.

Men det kom skygger over gleden. En mørk nattetime måtte misjonærene flykte. Tilbake var en ung, stridende menighet.

Det første brevet apostelen skrev til dem i etterkant, omtaler flere steder bønnens vei. Å lese om vekkelsen i Tessalonika, inspirerer oss nettopp til å gå bønnens vei. For slike stridende menigheter finnes flere steder i verden også i dag. Dette første glimtet fra Tessalonika avsluttes derfor med et bønneemne: Forfulgte kristne.

Ta dette bønneemnet med deg inn i ferietiden.