ROMERBREVET: I to uker framover skal vi grunne på tekster fra Romerbrevet, skriver Egil Sjaastad.

Ikke hvilken som helst avsender

I to uker framover skal vi grunne på tekster fra Romerbrevet.

Innledningen (Rom 1,1–7) svarer på tre spørsmål: Hvem? Hva? Hvor? I dag stanser vi for svaret på det første: Hvem skrev Romerbrevet?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium …» (vers 1).

Jesus hadde selv kalt Paulus til å være tjener. Han var utvalgt til et bestemt oppdrag: Å forkynne Guds evangelium. Å forkynne er å proklamere et budskap som retter seg mot tilhøreren personlig. Paulus skulle ta det kristne budskapet helt inn til hjertedørene – og banke på.

Paulus kaller seg altså både tjener og forkynner. Men i motsetning til oss andre, kalles han også apostel. Han hadde fått: «nåde og apostelembete», skriver han (vers 5).

I den første kristentiden var det flere apostler. Men de tolv og Paulus sto i en særstilling. De var «apostler av høyeste rang» (Calvin). De var kalt direkte av Jesus, og uttalte seg med autoritet på vegne av ham. Paulus var altså en sendemann fra kongen i Guds rike. Han var ingen hvilken som helst avsender når han sendte sine brev.

«Jesus, ja, men Paulus?» Slik spør noen. Tanken bak en slik formulering er fremmed for Jesus. Han vil vi skal gjøre som de første kristne: «De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære» (Apg 2,42).

Urokkelig.