«Idet dere døper dem...»

Det å bære sitt barn til dåp, eller det å selv la seg døpe, gir liten mening hvis man ikke ha tenkt å delta i det kristne fellesskapet eller ta til seg næring gjennom Guds ord.

Dåpen har vært et av de fremste indrekirkelige stridsspørsmålene de siste generasjonene. Og det er ikke spesielt rart at dåpen vekker både engasjement og sterke følelser.

I den kristne tro har dåpen en helt sentral plass. Den ble innstiftet av Jesus selv, og har gjennom kirkens historie fungert som en synlig markering av et menneskes tilhørighet til Kristus og hans kirke.

For mennesker som blir født inn i kristne familier og som blir døpt som spedbarn, markerer dåpen at også – eller ikke minst – barna er invitert inn i Guds rike.

For en som kommer til tro i voksen alder og blir døpt da, er dåpen en tydelig markering av at det skjer en overgang, et skifte i livet.

I land der det er vanskelig eller farlig å være kristen, kan det å la seg døpe (ingen burde snakke om å døpe seg – det er ukjent i kristen sammenheng å døpe seg selv) innebære stor risiko. I ytterste konsekvens livsfare. Dét bidrar til å understreke at dåpen er et ritual vi ikke skal ta lett på.

I den kirkelige debatten her til lands ser vi nå en utvikling hvor dåpen enda sterkere enn før blir løftet frem som det eneste aktuelle medlemskriteriet i kirken, og tilsynelatende som den eneste relevante målestokken for den kristne tros utbredelse i folket.

Med en slik tilnærming står man i fare for å gjøre den kristne dåpen til noe annet enn den opprinnelig var ment å være.

Vi har i lang tid holdt oss med uttrykket «personlig kristen» her i landet. Uttrykket er vanskelig på mer enn én måte.

For hva vil det eventuelt si å være «upersonlig kristen»?

Og hvor personlig skal egentlig den kristne tro være? Det er tross alt ingen av oss som har funnet den opp.

Gjennom mange år har dette uttrykket til dels, tilsiktet eller utilsiktet, fungert som et kunstig skille mellom troende søsken og skapt både smerte og splid.

Uttrykket har likevel sin berettigelse som kontrast til en kristendom uten tro.

Ingen av oss er satt til å vurdere hvorvidt andre mennesker er å regne som frelst. Men det gir likevel mening å snakke om en kristen kulturarv som ikke nødvendigvis medfører at den enkelte borger i et land selv tror på evangeliet om Jesus Kristus.

Og alle som har lest Johannes 3:16, lenge kjent som «den lille Bibel», har kunnet registrere at Bibelen omtaler en personlig tilegnelse av troen.

I misjonsbefalingen snakket Jesus om å døpe og å lære alt det han hadde befalt.

Helt fra kirkens begynnelse har troen og dåpen vært nært knyttet sammen. Det betyr ikke at vi trenger noe menneskeskapt hierarki over hvem sin tro som er sterkest eller sterk nok. Men det betyr at det gir liten mening å snakke om kristen dåp uten å snakke om kristen tro. Det er her debatten i dag står i fare for å miste et kristent fotfeste.

I den første kristne kirke ville det antakelig være ganske utenkelig for foreldre å døpe sine barn for så sjelden eller aldri å vende tilbake til kirken. Om våre åndelige søsken i urkirken hadde fått høre om den dåpspraksis som har blitt vanlig i våre skandinaviske samfunn, ville de antakelig klødd seg i hodet. Og vel så det.

Men her hos oss har vi visst blitt så redde for at noen kritiserer troen vår at det å i det hele tatt snakke om denne problemstillingen er nærmest umulig.

Målet er altså ikke å opprette noen slags konkurranse i troen. Men det skulle være et helt sentralt mål å fremelske en bevissthet om at det å bære sitt barn til dåp, eller det å selv la seg døpe, gir liten mening hvis man ikke har tenkt å delta i det kristne fellesskapet eller å ta til seg åndelig næring gjennom Guds ord.

Hvis dåpen blir et skalkeskjul for å slippe unna troen, har dåpen blitt noe annet enn den Jesus snakket om.

Det handler ikke om at alle må passe inn i en viss kristen subkultur. Men det handler om å ta på alvor det som fra begynnelsen var dåpens skjønnhet: Et synlig tegn på det usynlige. På Guds frelsende nåde, fritt tilgjengelig for alle som vil ta imot i tro.

Det å bære sitt barn til dåp, eller det å selv la seg døpe, gir liten mening hvis man ikke har tenkt å delta i det kristne fellesskapet eller å ta til seg åndelig næring gjennom Guds ord.