Hold beredskapen oppe!

Til dagen og teksten.

Denne dagen har nå en dobbel benevnelse: Domssøndag sier tydelig fra om at dagen rommer et dypt alvor, noe tekstene klart bevitner. At denne samtidig benevnes som Kristi kongedag, uttrykker at Jesus har inntatt sin himmelske trone.

LES: Jesus som Guds sønn

Dagens evangelium er hentet fra den store enheten kapittel 24–25, hvor Jesus snakker om den tiden som skal komme, Jesu eskatologiske tale om «de siste ting». Teksten finnes bare hos Matteus, men den inneholder flere elementer som fører oss til andre steder i de tre første evangeliene, se for eksempel Luk 12,35f; 13,25; Matt 7,22; 24,45ff. Alle disse stedene handler om å være rede når Menneskesønnen kommer og Guds rikes definitive gjennombrudd skjer.

Dypere inn

Evangelieteksten er en lignelse som selvsagt ikke sier at Guds rike skal lignes med ti brudepiker, men at det, når Guds rike kommer, skal inntreffe noe som svarer til det som hendte dem.

Dette er en kontrastlignelse basert på billedmateriale hentet fra en bryllupssituasjon. Kontrasten består i at de ti brudepikene kommer totalt ulikt ut når brudgommen i lignelsen trer inn på scenen. Det viser seg at fem var rede, mens fem forsømte seg kraftig og ble stående utenfor da festen tok til. Lignelsen stiller tilhørerne overfor et valg mellom to muligheter – her blir man enten med, eller man plasserer seg selv utenfor. Noe tredje alternativ gis det ikke.

Det er en fororientalsk bryllupsscene som leverer lignelsesstoffet her. Men billedsiden er ikke helt klar. I vers 1 får vi høre at brudepikene gikk ut for å møte brudgommen. Noen håndskrifter til teksten har føyd til «og bruden», men dette er svakere tekstvitner. Vårt nye testamente har bare «brudgommen», altså kortversjonen.

Dersom den lange versjonen «brudgommen og bruden» skulle legges til grunn, så avtegner scenen seg klart. Da ville situasjonen ha vært at brudepikene gikk ut for å møte brudgommen som hadde vært og hentet sin brud. Sammen med de to gikk så brudepikene til brudgommens hjem.

Men, som nevnt, den lange teksten (med både brud og brudgom) har mye svakere støtte i håndskriftene og tekstvariantene. Vi ser dessuten at det kun er brudgommen som er omtalt i vers 5 og 6.

Alt i alt synes den korte lesemåten å stå seg best. Den legger opp til en allegoriserende tolkning av «brudgommen» som Kristus og «bruden» som menigheten, jf. Åp 19,7; 22,17; 2 Kor 11,2. Ved den korte lesemåten (uten «bruden») blir imidlertid tilknytningen til datidens bryllupsskikker mer uklar.

Nå mangler vi sant nok en komplett beskrivelse av et bryllup fra Jesu samtid, vi sitter bare med spredte glimt fra rabbinske kilder som man har forsøkt å sette sammen som biter i et puslespill. Man må altså vise varsomhet om man av disse detaljene vil rekonstruere en helhet som man så sammenligner lignelsens billedside med. Lignelsen kan dessuten reflektere lokale særegenheter i bryllupsskikkene.

Det forhold at brudgommen drøyer (allegorisk tolket: at Menneskesønnens komme drøyer), har en virkelighetstro side. Av beskrivelser av bryllup i Jesu samtid, og fra senere år i angjeldende kultur, går det fram at man ofte måtte vente lenge på brudgommen.

Grunnen var ikke sjelden at det ble ført lange og intense forhandlinger om de gavene brudens familie skulle få. I eldre tid kunne diskusjonen gå om hvilken sum bruden skulle motta i tilfelle skilsmisse. Lange forhandlinger om krav fremsatt av brudens familie ble oppfattet som tegn på hvor høyt de vurderte bruden. Brudgommen kunne kjenne seg smigret ved at bruden hans utløste en lang kjøpslåing.

Alt i alt må vi konkludere med at vi ikke har kilder som kan gi oss et fullstendig bilde av et bryllup i Israel der alle punkter stemmer med det bildet lignelsen tegner. Av den grunn kan vi ikke fastslå at lignelsens billedside i enhver henseende samsvarer med det vi stykkevis kjenner fra dette fororientalske miljøet. Men her kunne det som nevnt være lokale variasjoner. Det er godt mulig at lignelsesfortellingen faktisk avspeiler skikk og bruk slik den var enkelte steder. Og uansett: Lignelsens hovedbudskap er i alle fall meget tydelig.

LES OGSÅ: Vær rede når Herren kommer!

Vers 1–5 tegner situasjonen som foreligger, mens vers 6ff skildrer det som skjedde da brudgommen kom. Alle – ja alle – brudepikene hadde sovnet (vers 5), og da det ved midnatt lød et rop om at brudgommen kom (jf. 1 Tess 4,16), begynte alle å stelle faklene sine. De ukloke (morai, jf. 7,26f) ber om å få låne reserveolje, men blir avvist. Det dreier seg her om en type fakler som besto av et skaft med en metallbeholder i den ene enden.

I denne beholderen var det et brennbart materiale, for eksempel tøykluter som var gjennomtrukket av olje. I løpet av ventetiden brant faklene tørre – man lot ikke faklene være utent til de skulle anvendes. De uforstandige brudepikene hadde saktens fakler, men altså ikke ekstra olje. Det ble deres tragedie. De forsøker i siste stund å ordne opp i sin forsømmelse, men det er for sent.

Mens de er opptatt av å berge situasjonen ved å kjøpe ny olje, ankommer brudgommen – og døren inn til festen stenges. Forgjeves forsøker de uforstandige å komme inn, vers 11–12. Oljen kan oppfattes som et billedlig uttrykk for endetidsberedskap.

«Så våk da», vær forberedt, slik oppsummeres lignelsens poeng, jf. Mark 13,38. I lignelsens billedside var ikke de ufornuftige pikenes feil at de sovnet, men at de ikke var rede. Vi kan kanskje si at dette lignelsesspråket er temmelig trivielt: Er det så dramatisk å bli stengt ute fra en fest?

Men den jevne mann og kvinne blant Jesu tilhørere, som ikke tenkte så individualistisk som vi gjør i dag, var nok det å bli utelukket fra et bryllup et kraftig signal. Å befinne seg utenfor livssammenhengen var å bli stengt ute i mørket. For Jesu tilhørere måtte det være en tankevekkende og smertefullt å få lignelsen presentert. Jesus knyttet sin forkynnelse til kjente erfaringer og emner fra tilhørernes samtid. Å bli utelukket fra en bryllupsbankett var neppe et altfor hverdagslig billedspråk til å kunne aktivere tanken om et «innenfor» eller «utenfor».

Siden dette er en beredskapslignelse, som kontrasterer klokskap og ufornuft med tanke på å være innenfor eller utenfor Guds rike – hva består da det å være forberedt i? Enkelt sagt må det sikte til å ha sin sak oppgjort både med Gud og mennesker. Å «våke» betyr i et større nytestamentlig perspektiv å være tatt ut av mørkets makt, se Kol 1,13. Det innebærer å eie frelsen, det evige liv. Da tilhører man ikke natten, men lyset, jf. Ef 5,8; 1 Tess 5,4ff.

Ut i livet

Tiltalen treffer som en appell om å ha sin «sak» oppgjort – både med Gud og mennesker.

Troen får en lærdom om en viktig side ved Guds rike: det å være rede når Guds rike bryter inn med kraft og Menneskesønnen kommer, så en ikke bli satt utenfor. Lignelsen advarer mot å forsømme seg og sovne inn. Derfor blir budskapet: Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen!

Takken går til Gud som nok en gang gir klar beskjed, så vi ikke er i villrede om den beredskap som enhver må holde med tanke på Menneskesønnens komme ved tidenes ende.

Teksten er hentet fra boka «Ord til vekst» av Olav Skjevesland. © Verbum forlag 2012. Gjengitt med tillatelse.