Historien om en bibelsk «Askepott»

«Og hvem vet om det ikke er nettopp for en tid som denne at du har fått dronningverdigheten?» (Ester 4,14b).

Da jeg var yngre, ba jeg mye om Guds ledelse. Det handlet om å finne svar på hva som var Guds plan for mitt liv.

For jeg trodde jo at han hadde en plan. En plan for hvor jeg skulle bo, hva jeg skulle utdanne meg til, hvem jeg skulle gifte meg med og hvilke personer og aktiviteter jeg skulle bruke tiden min på.

Etter hvert som de store valgene var tatt, og den visjonære studenten ble til sliten småbarnsmor, har livet føltes mer satt. Og jeg har nok ubevisst gått over til en mer «nøktern» tro på Guds plan:

At han har en overordnet plan for alle mennesker og at han fullfører sin plan uavhengig av min «hjelp». Mine valg og handlinger blir så små i møte med hans store plan, at jeg ofte glemmer å søke Guds ledelse i dem.

Nylig fikk jeg i oppdrag å fortelle elevene mine historien om dronning Ester i Bibelen. Og det skjedde slik som det ofte gjør når jeg forbereder en andakt:

Oppdraget ble minst like givende for meg personlig som for tilhørerne. Ikke bare er selve historien fascinerende med sine mange lag og detaljer, men den ble en viktig påminnelse om hvordan Gud ønsker å lede og bruke oss mennesker.

Esters bok er en bok som skiller seg ut på mange måter. For det første er det den eneste boka i Bibelen som ikke nevner Guds navn eksplisitt.

I tillegg vil nok enhver feminist rive seg i håret over kvinnesynet ved det persiske hoff (man trenger for så vidt ikke være feminist for å bli sjokkert over det). Men den er også en fantastisk historie om hvordan Gud helt konkret bruker en ung jødisk pike og hennes trofaste slektning til å redde sitt folk.

Kongen av perserriket skulle velge seg en ny dronning, da den forrige dronningen hadde gjort opprør mot ham. Det står ingenting om hva Ester følte da hun som en av mange vakre jomfruer ble utvalgt som dronning-kandidat. Men hun hadde nok ikke mye valg da kongens menn hentet henne til kongens hus (Ester 2,8).

Jeg vet ikke hvilke planer hun hadde for det kommende året før dette, men hun hadde nok aldri sett for seg at det skulle tilbringes i kongens harem med omfattende hudpleie: «Før turen kom til en av de unge pikene, og hun skulle gå inn til kong Ahasverus, var det fastsatt en tid på tolv måneder. For så lang tid gikk det med til å salve dem, seks måneder med myrraolje og seks måneder med velluktende saker og med andre salver for kvinner» (Ester 2,12).

Det er surrealistisk å lese om den omfattende behandlingen kvinnene måtte gjennom før de kunne møte kongen. Men denne detaljen sier meg også noe om hvordan Gud kan arbeide i vårt liv, også når vi føler at vi står på stedet hvil. Ester er kjent for å ha reddet israelsfolket fra utryddelse.

Historien hennes inneholder mye «action» og store begivenheter. Men legg merke til at det starter med tolv måneder der det ikke skjer stort mer enn at hun er på et slags «kongelig spa», med livet snudd på hodet og en framtid som plutselig var veldig usikker. Du kan leve i Guds plan, selv om hverdagene akkurat nå kan virke innholdsløse og treige.

Det er forresten ikke sant at Ester bare fokuserte på hudpleie disse 12 månedene. Nei, hun viste godhet mot dem hun møtte, selv om hun var i en vanskelig situasjon selv. I vers 9 kan vi lese om at hun ble kvinnevokterens favoritt, og i vers 15 står det at «Ester vant godvilje hos alle som så henne». Guds plan var nok ganske utydelig for henne på dette tidspunktet, men hun fortsatte å leve etter hans vilje; i kjærlighet til sine medmennesker. Et sant forbilde!

Historien videre er som en bibelsk versjon av Askepott: Kongen forelsker seg hodestups i henne, og hun går fra et liv som fattig og foreldreløs flyktning til å bli dronning i det store perserriket.

Men i motsetning til i eventyret, slutter ikke historien om Ester her. Folket hennes er truet med total utryddelse, og det er bare kongen som kan stoppe det som er i ferd med å skje.

Esters slektning, Mordekai, ber henne om å gå til kongen for å «be og bønnfalle ham om nåde for sitt folk» (Ester 4,8b). Ester blir forståelig nok redd og nølende.

Hun vet at hun kan bli drept for å oppsøke kongen uten å ha blitt tilkalt. Kongen vet heller ikke at dronningen hans er jødisk. Da kommer Mordekai med en tale som sier bemerkelsesverdig mye om Guds ledelse uten å nevne Guds navn:

«Du må ikke tenke at du alene av alle jødene skal slippe unna, fordi du er i kongens hus. For om du tier stille i denne tid, så vil det nok komme utfrielse og redning for jødene fra et annet sted, men du og din fars hus skal omkomme. Og hvem vet om det ikke er nettopp for en tid som denne at du har fått dronningverdigheten?» (Ester 4,13b – 14).

Gud var ikke avhengig av Ester for å fullføre sin plan. Men han ønsket å bruke henne. Og han hadde satt henne i posisjon til å gjøre det gjennom dronningtittelen hun hadde fått. Gud vil bruke deg. I en tid som denne.

Gjennom den posisjonen, det yrket, den sivilstatusen, de velsignelsene eller vanskelighetene du har i livet: Gud vil lede deg. Han klarer seg fint uten deg, men han vil bruke deg likevel. Kanskje nettopp i en tid som denne.