Her ber ukrainske kristne for fred

Da krigen kom til Kharkiv, gikk byens kristne ned på kne i bønn. Nå har de bedt hver morgen i 657 dager.

Det er tidlig morgen og kraftig snøvær i Kharkiv i det østligeUkraina. I en utkant av Sentralplassen, byens store åpne plass i sentrum, står et 20-talls mennesker i tykke vinterjakker og hutrer mens en mann måker vekk snø i en stor sirkel. I det klokken passerer syv, stiller de seg i ring.

FORBØNN:Ber for - ikke mot Russland

Baptistpastor Vjacheslav Kramov stiger frem. Han leser de kjente versene fra Jesaja 30,15: «I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Så holder han en kort appell, om mennesker som raner til seg ting som ikke er deres, og om dommen som hører Herren til.

Kneler i snøen

Bak den lille gruppen troner sokkelen til det som en gang var et ruvende Lenin-monument. Nå står bare den ene skoen igjen på toppen av sokkelen. «Sko-monumentet» kaller folk det sarkastisk, etter at statuen ble revet en natt i fjor høst.

Lenger oppe på plassen, foran rådhuset, står et enormt juletre som kvelden før var heldekket av lyspærer som ustanselig skiftet farge fra blått og lilla til rødt og grønt. Nå på morgenkvisten, mens folk haster avgårde til jobb, er treet mørkt. Knapt noen legger merke til den lille gruppen der nede bak Lenin-sokkelen, som etter hvert teller drøyt 30 mennesker.

Vjacheslav Kramov er ferdig med sin korte morgen-andakt. To kvinner som har sett at jeg tar bilder, kommer bort og gir meg en klem. «Spasiba», sier de. «Takk». Den ene trykker et stort, gult eple inn i hånden min.

I en snøfonn står to store bæreposer med små, godt brukte isoporplater. Alle finner hver sin. Så kneler de i bønn, i grupper på to og tre. Flere av dem tar av luene selv om snøen fortsetter å lave ned. Lavmælt, men inderlig ber de om fred for landet sitt, slik de har gjort hver eneste morgen i sol og regn, i kulde og isende vind, siden 2. mars i fjor.

Det er en hellig stund.

– Slo for å drepe

Senere forteller Vjacheslav Kramov hvordan det hele startet. Han deler minnene fra de forferdelige dagene i februar i fjor da «ondskapen veltet som en bølge» inn over fylkeshovedstaden Kharkiv, den nest største byen i Ukraina. Byen ligger 20 mil fra frontlinjen og har i perioder vært åsted for svært voldelige aksjoner fra pro-russiske separatister. Befolkningen er dypt splittet i synet på krigen.

Mens den ene demonstrasjonen avløste den andre i fjor vinter, sto pastor Kramov dag etter dag midt i folkemengden og bad.

– Jeg har sett med egne øyne hvordan mennesker har slått for å drepe. De var som dyr, sier han.

– Vi ble forferdelig skremt av det som skjedde, og vi erkjente at det bare var Gud som kunne stoppe det.

Den gamle baptistpastoren forteller om en demonstrasjon i begynnelsen av opprøret. Arrangørene var redde for at situasjonen skulle komme ut av kontroll og bad ham gå opp på podiet og be for å roe folkemengden. I det han sto foran mikrofonen så han at folk med hetter og køller plutselig kom løpende.

– De kom målrettet mot demonstrantene, slo rundt seg og angrep folk som hadde falt og lå nede. Den natten ble det russiske flagget heist på rådhuset, sier han bedrøvet.

En annen gang var han vitne til at det kom busser fulle av aggressive menn inn til Sentralplassen.

– De glødet av hat og ropte «aldri tilgi, aldri glemme» da de stormet ut.

– Vi som var prester og pastorer i byen følte oss maktesløse. Det eneste vi kunne gjøre, var å be.

Ned på kne

På Sentralplassen samlet folk seg i to leirer i månedsskiftet februar-mars i fjor, akkurat som på Maidan-plassen i Kiev. Øverst på plassen, foran rådhuset, samlet de ukrainske patriotene seg. I den andre enden, ved Lenin-statuen, rigget de pro-russiske opprørerne seg til. Man fryktet at det kunne ende i et nytt blodbad, på samme måte som i hovedstaden.

Da stemningen var på det mest elektriske, steg byens kristne frem midt på Sentralplassen mellom de to teltleirene. Hver eneste dag strømmet kristne til for å be om fred. De kom fra alle kirkesamfunn, fra ortodokse, katolske og lutherske grupper og knelte sammen i bønn.

– Dessverre kom det ingen fra Moskva-patriarkatet (Den russisk-ortodokse kirke), sier pastor Kramov. Han legger ikke skjul på at det har vært en tøff tid.

– Vi har vært vitne til grusomme handlinger, og vi er blitt innkalt til rådhuset flere ganger og utspurt om hvilken av sidene vi støtter. Etter en tid fikk vi beskjed å flytte oss helt i utkanten av plassen, for ikke å provosere noen av gruppene.

LES:Deler ut nytestamenter til ukrainske soldater

Helt fra begynnelsen var det han som tok ansvar for bønnesamlingene og sørget for at det ble laget en turnus der prester og pastorer fra de ulike kirkene ledet og leste fra Bibelen. Det var ikke ufarlig. I perioder kunne det være vanskelig å få folk til å stille, fordi de var redd for å bli angrepet av mobb med jernstenger og treklubbber. Han er takknemlig for at det har gått bra.

– Vi er blitt truet, men ikke angrepet. Dyttet, men aldri slått.

Bønnesvar

Underveis opplevde de ting som de tolket som klare bønnesvar.

– Ett av disse bønnesvarene skal jeg aldri glemme så lenge jeg lever, sier han og forteller om en morgen i mars i fjor da de kom til morgenbønnen og så at det ukrainske flagget igjen var fjernet fra fylkesrådhuset.

Det rådet en kaotisk stemning. Han så folk som løp panisk omkring. Noen kjørte bort i stor fart. Så oppdaget han til sin forskrekkelse at en del av fylkesrådhuset brant. Som så ofte før gikk de kristne ned på kne.

– Vi gråt og ropte til Gud om fred for fedrelandet. Da vi etter en stund løftet hodene våre igjen, fikk vi se at det ukrainske flagget var hengt opp igjen.

– Jeg har aldri vært så lykkelig som denne dagen i mars i fjor da jeg så at det ukrainske flagget igjen var på plass. Det var et klart svar fra Gud.

Antall mennesker på bønnesamlingene har variert. I perioder når det har vært harde kamper ved fronten, har det kommet mange for å be. I roligere perioder har det vært færre. På det jevne har de vært mellom 20 og 50. Mange av dem har vært personlig berørt av krigen.

– Vi har grått med dem over familiemedlemmer som er blitt drept.

– En av kvinnene som kom jevnlig til samlingene, hadde en bror som ble bortført. Han var journalist og ble holdt fanget av opprørerne i fem måneder. I tre av disse månedene hørte hun ikke en lyd fra ham. Til slutt ble han løslatt som del av en fangeutveksling. Dét var også et bønnesvar, sier han og smiler.

Lenin falt

For de kristne i Kharkiv var det en symboltung hendelse da Lenin-monument ble revet. De regner Lenin som selve drivkraften bak forfølgelsen av kristne under Sovjet-tiden. – Fremdeles lever leninismen som en sykdom i hodene til mange mennesker i byen vår, sier pastoren.

– Hva tenker du om statuen som ble revet?

Baptistpastoren lyser opp i et smil.

– Jeg feiret den dagen Lenin falt. Vi hadde bedt lenge om at det ugudelige regimet måtte forgå, sier han og forteller at den yngste sønnen var tilstede på plassen og så på da statuen ble revet. Han var en av de første som klatret opp på statuen da den lå på bakken.

– Som far måtte jeg refse ham, for det var svært farlig det han gjorde. Men hadde jeg vært der, hadde jeg trolig gjort akkurat det samme selv, sier pastor Kramov.

Bønnens makt

Vjacheslav Kramov er tredje generasjons kristen.

– Min bestemor lærte meg å be, min mor har lært meg å leve i bønn, sier den aldrende pastoren.

– Under Sovjet-tiden lærte vi å ha tillit til bønn. I vanskelige situasjoner er det bare i bønnen vi har håp. «Kall på meg, så skal jeg svare deg», står det i Bibelen. Dét tror jeg fullt og fast på.

LES OGSÅ:Ber nordmenn heise flagget

Han innrømmer at han noen ganger har tenkt på å slutte med bønnesamlingene, men da kjenner han frykten komme. Derfor vil han fortsette å be for Ukraina.

– Jeg vil ikke si at det er vår bønn som har stoppet separatistene, men jeg vet at Gud viser miskunn over Kharkiv.