«Hel ved»

Paulus var nok en ydmyk mann. Men janteloven preget ham ikke. Brevene til tessalonikerne viser dette tydelig. Frimodig minner han dem om pionertiden – den gangen han og Silas kom fra Filippi med såre rygger. Og i byen de kom til, ble motstanden raskt nokså stor. Men de fikk mot både til å snakke med enkeltmennesker og til å forkynne for store folkegrupper.

De lot seg ikke friste til å lure folk med smigrende ord. Hør her: «Vår forkynnelse skyldes ikke villfarelse eller urenhet, og den kom ikke med svik … Vi kom ikke den gangen med smigrende ord – dere vet det selv, heller ikke med noe dekke for havesyke – Gud er vårt vitne. Heller ikke søkte vi ære av mennesker, verken av dere eller av andre» (1. Tess 2,3 og 5–6).

Urene motiver, svikefull tale, pengebegjær, æresyke – nei takk, alt slikt strider mot misjonæridealene.

Deres nei til slikt ble fulgt av et ja. Kjærlighet og omsorg for nye kristne var deres varemerke. Oppfølgingen av nyfrelste var mild som en mors omsorg for små barn og målrettet som en fars oppmuntring (1. Tess 2,7 og 11). «Dere er vitner, og Gud med, om hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi opptrådte overfor dere troende» (vers 10).

En tankevekkende selvpresentasjon! Snakk om «hel ved»! Disse misjonæridealene er viktige for alle som vil tjene Jesus – uansett miljø og målgruppe. Jeg leste dette nå, og måtte be: «Mer hellighet gi meg, mer mildhet, o Gud.» Amen.