Håvard var nær ved å ta livet sitt: – Jeg tror på en himmel for de som ikke orker mer

Han har levd med mørket så lenge han kan huske. 

Fra opplevelser i barndommen med vold og overgrep til voksenlivets sykdom og sammenbrudd. 

Håvard Mathiesen har vært på bunnen. 

Likevel sitter 61-åringen her i dag, med livsglede, en dyp ro og en sterk tro.

Han tror ikke på kirken eller på dogmer, men på nåde, særlig i nattverden, og på en Gud som rommer også dem som ikke orker å leve mer.

– Hvis det ikke finnes en himmel for de som ikke klarer å leve, da er Gud for liten, sier han. 

Det er de økende selvmordstallene i Norge han vil ta et oppgjør med.

– Jeg har ikke noe teologisk belegg for å mene at det finnes en himmel også for de som tar livet sitt, men jeg må tro på det. 

Melankolsk pragmatiker

Han kaller seg for en «melankolsk pragmatiker». Livet hans bærer preg av det. 

Forholdet til skolen var trøblete som ung i Høvåg utenfor Kristiansand. Mathiesen ble mobbet av medelever, samtidig som han opplevde å bli misbrukt av en venn av familien.

Han hadde en far som var psykisk syk, og som han senere selv måtte tvangsinnlegge.

– Du skal ikke måtte gjøre det som familiemedlem.

Han fant seg ikke til rette på bedehuset eller i fotballmiljøet.

Det utviklet seg til et ungt liv på flukt, fylt av festing, sjømannsliv og etter hvert musikk.

Men musikken ble også redningen. Han endte litt tilfeldig opp på en disippeltreningsskole (DTS) med Ungdom i Oppdrag i Trøndelag.

Etter DTS-en ble han oppringt av kristen-artisten Jan Honningdal. 

Det endte med at Mathiesen ble gitarist i det kristne bandet Frontline. Han spilte også på Honningdals første lovsangsplater. 

Deretter ble han en del av nyetablerte Oslo Vineyard.

– Det var første gang jeg følte at jeg hørte til i en menighet. 

Men etter hvert falt menigheten sammen, og siden har Mathiesen vært «kirkeløs».

«Jeg ble mørket»

Da han etter hvert fikk barn forsøkte han å leve et «A4-liv». 

Han jobbet hardt, ble med å bygge opp en bedrift og la musikken på hylla. 

Men de vonde barne- og ungdomsårene tok ham igjen. 

Psykisk sykdom, selvmedisinering, selvmordstanker. Ekteskapet brast. Han flyttet inn på kontoret og sov på en madrass i to år.

– Jeg satt i en stol og så i veggen. Det var bekmørkt. 

På et tidspunkt hadde han bestemt seg for å ta livet sitt. Han var klar. Men så begynte spørsmålene å komme.

– Jeg spurte Gud: «Hva om vi møttes i dag, ville du ønsket meg velkommen i inn? Ville det være et dekket bord der for meg, eller vil du vise meg bort en annen vei?» Og jeg visste ikke svaret.

Han sovnet, men våknet neste morgen med en melodi i hodet. 

Det ble til sangen Rising Tide, med linjer som kretser rundt nattverd, nåde og død.

– Jeg hadde ikke brød eller vin, så jeg ga meg selv nattverd med knekkebrød og whisky. Det var det jeg hadde. 

Nattverden skildrer han som et «bærende element» gjennom livet. 

Nåde i sykdommen

Etter flere år i psykiatri og noen opphold på Modum Bad, begynte han å se lyst på livet. Han hadde fått bearbeidet traumene fra oppveksten og musikken kom tilbake.

Da kom kreftdiagnosen. 

Spredning. Fjerning av nyre. Følgeskader. 

I dag er kroppen noe svekket, men han har en fred han aldri har kjent før.

– Jeg opplevde å gå i fullstendig fred i to måneder, gjennom hele kreftperioden, Jeg så for meg at jeg satt på stranda sammen med Jesus. Prata, spiste litt, drakk litt vin og så utover havet. Og jeg går jo ikke i kirken engang. Dette hadde jeg ikke fortjent, følte jeg.

Han har forsøkt å gå tilbake til menighet, men får det ikke til. I stedet kaller han seg en del av «kirken uten vegger».

– Jeg tror på nattverden. Jeg tror på Gud. Men jeg får ikke til det andre. Jeg er ikke en sånn kristen som klarer å leve riktig.

Likevel kjenner han seg båret. 

Og med tiden har han kjent på et ønske om å være åpen med historien sin. Under en minnestund for en slektning som tok sitt eget liv, fremførte han Rising Tide igjen – med noen nye linjer:

«I'm standing in the entrance, I see him from a far,

Seems that He is running to me with open arms.

Maybe am I sleeping and this is just a dream

But I can feel his love when he reaching out for me»

«Helt absurd.»

I øyeblikket lever Håvard Mathiesen i uvisshet. 

Han vet ikke om han har to, fem eller 15 år igjen å leve. Han er diagnostisert med kreft i sin siste nyre.

Men han har to sønner, og to ønsker for framtiden: Å se eldstemann bli pilot og å høre yngstemann spille sin første konsert.

– Det er fire-fem år til. Får jeg de fem årene, så er jeg happy. Jeg vet hvor jeg skal når lyset går.

Han smiler.

– Jeg har aldri vært glad i livet. Jeg har aldri spurt om å få det. Jeg har forbanna den dagen jeg ble født. Og nå sitter jeg her og syns livet er helt fint. Det er jo helt absurd.