| Andakt
Grip det evige liv som du er kalt til
En mann ror i sin båt like ovenfor et fryktelig fossefall. Strømvirvlene holder på å gripe båten, og river den med seg. Folk på stranden som ser hendelsen, roper til, men anser mannen fortapt. «Det er forbi med ham!» ropes det, og samtidig «Ro på alt du kan!» Men altså til ingen nytte. Båten er blitt et bytte for strømmen.
Men så klarer en mann å kaste et tau ut over båten. Da blir situasjonen en annen. Fortsetter folk nå å rope: «Ro på alt du kan?» Nei, nå roper de: «Slipp årene! Ta tak i tauet!»
---
På samme måte ligger ikke en synders håp i at han skal kjempe for å redde seg selv. Dertil er «strømmen» for sterk. Nei, han må slutte å prøve å kjempe for å gjøre seg fortjent til frelsen.
Han må «slippe årene og ta tak i tauet». For så lenge en holder på med å streve selv for å bli frelst, ser man ikke på Kristus for å bli frelst. Det er ikke egne gjerninger det kommer an på, men på en overgivelse, en kapitulasjon. For når en ser at en ikke har sjanse til å vinne frelsen ved gjerninger, ser en at en er hjelpeløst avhengig av Jesus.
Så sier også Ef 2,8: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» Altså noe en kan ta imot, ikke noe en må gjøre seg fortjent til.
I 1 Tim 6,12 står det: «Grip det evige liv som du ble kalt til.» Da er vi også tilbake til historien med tauet. Det er bare å ta imot. Men du må gjøre det. Det hjelper ikke at redningstauet er kastet ut til deg om du ikke griper tak i det.
