Gode og dårlige forvaltere

I denne teksten forteller Jesus en lignelse om å være forvalter eller husholder.

Lignelsen har bare noen få roller. For det første fins det en husherre, som skal ut på en reise. Forvalteren skal styre huset under husherrens fravær. Av forvalterroller fins det to slag i lignelsen.

Den ene er den tro og kloke forvalterens rolle (vers 42–44). Den andre er den dårlige forvalterens rolle (vers 45–46). Regnskapet avsluttes for begge når herren kommer tilbake. For dårlige forvaltere fins det to straffeutmålinger (vers 47–48). Husherren er bilde på Jesus.

Reisefraværet er bilde på Jesu fravær mellom himmelfartsdagen og gjenkomstens dag. Lignelsen har derfor en sterk undertone av påminnelse til oss om regnskapsavleggelsen på Jesu gjenkomstdag.

Foran vår tekst står det en annen forvalterlignelse (lignelsen om de tjenerne som var våkne da Herren deres kom hjem fra bryllupet). Slik begynner så vår tekst:

41 Da sa Peter til ham: Herre, er det til oss du taler denne lignelsen, eller også til alle andre?

42 Og Herren sa: Hvem er da den tro og kloke forvalteren, som herren skal sette over husfolket sitt for å gi dem maten deres i rette tid?

Peter spør i vers 41 om hvem som var den forangående lignelses adressater, enten disiplene alene eller også alle andre. Jesus svarer på dette i innledningen til vers 42 med et spørsmål: «Hvem er da …»

Dette er korrekt oversatt fra den greske grunnteksten, men I. H. Marshall minner om at det bak gresken kan skimtes et semittisk uttrykk som har klang av en vilkårssetning: «Hvis det fins en tro og klok husholder, som …» Dermed svarer antakelig Jesus at forvalterlignelsene har adresse til alle troende disipler – på vilkår av at det er dét de er.

Husholder eller forvalter heter «oiko-nómos». Det er et gresk ord som har skapt vårt ord «økonom». Opprinnelig har Jesus antakelig brukt det hebraiske uttrykket «ben habajit», «husets overordnede tjener», altså en lederstilling blant tjenerne – omtrent som Josef i Potifars hus.

Karakteristikken «tro» betyr «trofast», og karakteristikken «klok» handler antakelig ikke minst om den klokskapen som består i at tjeneren alltid er seg bevisst at herren hans vil komme tilbake for å kreve regnskap.

Tjeneren er en rollefigur i vårt vers. Ansvarsområdet hans inkluderer å gi de andre tjenerne maten deres i rett tid; «sito-métrion» betyr «den fastsatte mengden med mat». Dette punktet i lignelsen er trolig bilde på alle tjenesteoppgavene troende kristne har, både i familien, på arbeidsplassen, i forsamlingene og ute i samfunnet.

Jesus fortsetter slik:

43 Salig er den tjeneren som Herren finner i ferd med å gjøre dette når han kommer.

De anerkjennende ordene til denne tjeneren har form av et klassisk velsignelsesord: «Salig er den som …» Dessuten fokuserer ordet spesielt på husherrens gjenkomstdag = Jesu gjenkomstdag = regnskapsdagen. Neste vers byr på et lite problem:

44 Sannelig sier jeg dere: Han skal sette ham over alt han eier!

Sier ikke vers 42 at denne tjeneren allerede hadde rang over medtjenerne sine? Hva betyr det da at han også i vers 44 gis rang over medtjenerne sine?

Problemet kan løses ved at vi forstår forvalterrollen i vers 42 som midlertidig og underordnet, mens tilsagnet i vers 44 er mer permanent ment. Tjeneren får nå fast rang ved husherrens side. Kanskje kan lignelsesbildet i vers 44 forstås som en antydning om ulike posisjoner for de frelste i det himmelske embetshierarkiet etter Jesu gjenkomst?

Vers 42–44 er ellers den «evangeliske» delen av denne lignelsen. Nå kommer vi til den strengt advarende delen:

45 Men dersom denne tjeneren sier i hjertet sitt: Herren min dryger med å komme! – og han gir seg til å slå tjenerne og pikene og ete og drikke og fylle seg, …

I lignelsens andre halvdel snakker Jesus egentlig fremdeles om den samme tjeneren. Men nå er tjenesten hans likevel beskrevet ut fra en stikk motsatt rollefigur. Det viser at det er to forskjellige roller Jesus beskriver. At tjeneren sier noe «i hjertet sitt», er et semittisk uttrykk for at han tenker.

Beskrivelsen av oppførselen hans er velkjente måter å beskrive skammelig egoistisk atferd på: Å slå tjenesteguttene og tjenestepikene, å ete, drikke og fylle seg. Slik må ingen som er Jesu tjenere, oppføre seg, verken i egen familie, på arbeidsplassen, i den kristne forsamlingen eller ute i samfunnet. Setningen fortsetter slik:

46 … da skal denne tjenerens herre komme en dag da han ikke venter det og i en time som han ikke vet. Og han skal hogge ham i stykker og gi ham del med de vantro.

I dette verset skildrer Jesus husherrens gjenkomstdag på en måte som bevisst skal minne oss om Jesu egen gjenkomstdag. Dobbeltuttrykket «dag … og time …» understreker det fullstendig uforutsigelige ved tidspunktet.

Straffen har to ledd. «Hogge i stykker» kan betegne en impulsiv henrettelse i heftig vrede. Men det er også mulig at Jesus opprinnelig brukte et arameisk ord som handler om å «bli hogget løs fra en forutgående posisjon», altså avskjedigelse og sosial utestengning.

Parallelluttrykket «del med vantro» tyder på at Jesus sikter til den evige fortapelsen. Legg merke til at Jesus her retter advarselen mot evig fortapelse til en opprinnelig troende Herrens tjener! Søndag må vi formanes til å fullføre hele løpet i vedvarende troskap, helt til vår siste time.

Så følger tekstens to siste vers:

47 Den tjeneren som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter viljen hans, skal få mange slag.

48 Men den som ikke kjente den, og gjorde det som fortjener slag, han skal få færre slag. Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.

Her tar Jesus opp, og stadfester, den gammeltestamentlige sondringen mellom synder som skjer av vanvare og vankunne på den ene siden – og synder som skjer «med opprakt hånd» på den andre (se 4 Mos 15:30, 5 Mos 17:12, Salme 19:13 etc).