Glad kristendom

Er jeg rett omvendt? Bærer jeg frukt som er omvendelsen verdig? Kan jeg virkelig kalle meg et Guds barn? Har jeg det slik en kristen skal ha det? Er jeg virkelig født på ny? Hva med andaktslivet mitt? Bønnelivet? Og hva med alt det jeg tenker i det skjulte?

Påskedag 1841 satt musikeren Oscar Ahnfelt i et forsamlingslokale i Stockholm. Spørsmålene ovenfor var brennende for ham. På talerstolen sto den 25 år gamle forkynneren Carl Olof Rosenius. Ahnfelt spisset ørene.

Rosenius forkynte at det Jesus gjennomførte på langfredag og påskedag, skjedde i vårt sted. Han gjorde det som vi selv ikke makter: Han tok bort syndene våre. Han oppsto påskemorgen så vi kan stå rettferdige for Gud. Frelsen ligger allerede klar i himmelen. 

Den er fullført utenfor oss, men er likevel for oss. Ingen behøver derfor å fordømmes for sine synder og misgjerninger. Kommer du til ham i din nød, blir du frikjent. «Kristus er den som er død, ja, mer enn det: Som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss» (Rom 8,34).

Omtrent slik talte 25-åringen fra Norrland.

En byrde falt fra Ahnfelts skuldre. Den ble erstattet av en glede. Etter hvert ble han vekkelsens viktigste sangevangelist. Med sin 10-strengers gitar dro han rundt både i Sverige og Norge og forkynte dette budskapet. Sangene hans la vekt på det objektive, det som er fullført, det som står fast når alt annet svikter. Folk som var urolige, som ransaket seg selv og ikke kjente noen glede, fikk høre: «Våga dig, dristelig, tro at Jesus gjort alt för dig!» 

I en av Rosenius-sangene ble den åndelige frigjøringen skildret slik:

«Men Gud skje takk som sa meg min feil så jeg den så, 

og bedre grunnvoll ga meg å bo og bygge på: 

På nåden i Guds hjerte som Jesus fram har brakt 

ved korsets død og smerte, som han for oss har smakt.»

Ahnfelts yngre samtidige sangforfatter, Lina Sandell, var grepet av det samme budskapet. «Trenger jeg trøst for hjertet, må jeg høre Rosenius», sa hun. Poenget var: Jeg må høre om det som er fullført, det jeg selv aldri får til, det som Gud alene har gjort gjennom Jesus, Guds store frelsesgjerninger for meg. 

Anders Hovden oversatte en av sangene hennes til nynorsk. Her synger hun om Guds nådegave i Kristus:

«Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg 

som henne skal med strev og møda finna. 

Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad no på meg, 

så skal eg då som barn ditt rike vinna. 

Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint …»

Guds frelsende nåde har syndere som adressat. Ånden er postbudet. Han rekker oss nåden gjennom budskapet om Jesus. Den som erkjenner syndene sine og tror på Ham, får status som Guds barn. Ufortjent. «I Sonen» ser Gud selv på oss med velbehag. 

En av Rosenius’ klassikere henvender seg til «engstede hjerter». Her uttrykker han det slik:

«Minnes hans seier, husk hva du eier, 

ikke i deg, men i frelseren kjær: 

Ren og rettferdig, himmelen verdig, 

ikke i deg, men i Jesus du er.»

Rosenius, Ahnfelt og Sandell tilhørte 18-hundretallet. Poesien og formuleringene i sangene deres er kanskje ikke i pakt med nyere lovsangs-tradisjoner. Men tillat meg å komme med et ønske til alle som skal synge, lede allsang og forkynne Guds ord denne høsten: Glem ikke at tilhørernes nød bak all annen nød er synden. Og glem ikke å holde fram for dem det som står når alt annet svikter. 

Kristen forkynnelse er framfor alt å forkynne Guds frelsesgjerninger i Kristus Jesus (1 Pet 2,10). Da kan det være at eldre sanger og salmer skulle hentes fram og brukes sammen med sanger av nyere merke. 

De kan skape aha-opplevelser og øve sjelesorg à la den som Ahnfelt opplevde påskedag 1841.