Gi plass til misjonsinnslag!

I dag har jeg tenkt meg at Lydia fra Filippi en gang dro på besøk til de nye kristne i Tessalonika. Nå er hun hjemme igjen og samler sine medkristne i hjemmet sitt. De sier: «Fortell, Lydia!»

Lydia begynner misjonsinnslaget med å fortelle om familien Jason. Det var der hun hadde bodd. Der hadde også Paulus, Silas og Timoteus bodd. Med stor iver fortsetter hun:

«Det har det skjedd merkelige ting i Tessalonika! Misjonærene ble der i flere uker. Synagogens folk sa riktignok etter hvert ‹nei takk›. Men da stimlet folk sammen om dem på gatene. Misjonærene svarte på spørsmål. Imøtegikk motforestillinger. Slo ‹evangeliets dør› opp på vid vegg for ikke-jøder. De stilte folk på valg. Stadig vekk ble nye døpt.

Men konfliktene vokste. Det ble et voldsomt oppstyr. Især gikk det ut over Jason. En natt måtte misjonærene dra av gårde. I hui og hast.

Men mistet de kristne gløden? Nei. De samles fortsatt og repeterer det misjonærene lærte dem. Tidligere tempelbesøk er byttet med sangstunder. Festing, fyll og utenomekteskapelig sex er byttet med bønn og kjærlighetsmåltider. De som før gikk og slang, prøver nå å finne seg et ærlig arbeid. Det som før var ok, er blitt flaut.

Nei, da. Ikke alt er bra. Noen har sporet av. Men likevel … Store ting har skjedd!»

Når vi kristne samles, bør slike «Lydia-innlegg» få plass på programmet. Misjonsinnslag bør være obligatorisk. Solskinnshistorier inspirerer. Triste historier skaper nød. Begge deler hører med.