Fra feriemodus til livsmodus

Etter den varmeste sommeren på mange år, begynner høsten å overta gradestokken og senke sitt kjøligere drag over trær og mennesker. Mens vi legger den deilige sommersolen bak oss, merker vi at dagene blir litt kortere, minutt for minutt, og feriemodusen erstattes av hverdagen igjen. Det kan kjennes litt trått, men det er likevel godt å komme i gang igjen. 

I det vi legger feriemodusen bak oss, går vi ikke bare inn høstmodus, tilbake til jobb og rutiner, men vi har med oss hele livet. Uansett hvilket modus vi er inn og ut av, er vi alltid i livsmodusen, med alt det innebærer av tro, håp, sorg, glede og fellesskap. 

For meg, som jobber på Ansgarskolen, markerer høsten – kanskje mer enn nyttårsaften – starten på et nytt år, eller semester, som vi kaller det. Den bringer med seg forventning og glede over det som ligger foran: Opplevelser, nye erfaringer, utfordringer og møter med både gamle og nye mennesker. Men den kan også romme uro over det vi tar med oss videre – det som ikke fant sin løsning i forrige semester. Det bærer vi også med oss inn i den nye høsten. 

For min tidligere sjef i TV-Inter, Ragnar Sjølie, ble sommeren vi legger bak oss, livets siste sommer. I begynnelsen av august tok familie, venner, tidligere kollegaer og bekjente farvel i en fullsatt Nordstrand kirke. Bibelverset som var Ragnars livsvers, var Filipperbrevet 4,6–7: 

«Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» 

For en oppfordring fra Paulus – midt i alt det han selv sto i. Løsningen på våre bekymringer er ikke nødvendigvis å prøve å fikse alt selv, men å legge alt fram for Gud – i bønn og takk. For det er ikke alt som ordner seg, i hvert fall ikke alltid slik vi ønsker. Likevel finnes det en dypere fred, som vi finner på den plassen Gud har holdt av til deg og meg. 

Gjennom hele sommeren har jeg hatt med meg noen strofer fra en salme skrevet av den tyske teologen og motstandsmannen Dietrich Bonhoeffer. De vil følge meg inn i høsten også: 

«Omsluttet av stille, gode krefter, forventer vi med håp hva komme kan. Gud er med oss om natten og om dagen, han er vår trygghet i vår nye dag.» 

Det er noe med å ha med seg håpet inn i den nye dagen. Noen ganger kan det nesten være lettere å forvente at ting ikke går bra – da blir man ikke så skuffet, denne gangen heller. Men håpet har en annen kraft. Jeg tenker ikke først og fremst på håpet som ønsketenkning, men det håpet som er knyttet til troen. Troen på at det finnes noen som holder oss fast – gjennom hele livet. Håpet i Gud er som et anker, det går dypere ned i havet, under bølger og stormer, og fester seg og ankrer seg fast. 

«Hvil i fred og fryd», sa Per Arne Dahl i sin avskjedshilsen til Ragnar. Jeg syns det var en vakker himmelhilsen. Kanskje er det akkurat det som skjer når vi går våre siste skritt ut av livet her på jorden og våre første skritt inn i en ny himmel, fredfull og frydefull. Jeg håper det. Jeg tenker at vi som fortsatt lever her på jorden, også kan ta med oss denne hilsenen som en livsmodus inn i høsten. 

Det finnes en fred hos Gud – som er større enn alt vi kan forstå. Og det finnes en fryd hos Gud, som Paulus minner oss om i versene før: «Gled dere i Herren alltid.» 

Så, omsluttet av Gud og hans stille nærvær i livet, må Guds fred og fryd være med dere alle i høstdagene som venter.