Fortsatt vil Gud være der

Det var høsten 2020 og det var lettelser på covid-restriksjonene for en periode, noe som gjorde at vi kunne samles til kveldsmøte akkurat denne kvelden i august. Mange kom, jeg ledet møtet og Lovsangskollektivet ledet med full trøkk i lovsangen.

Vi hadde flyttet til Sørlandet noen måneder før nedstengningen så det var første gang jeg skulle lede et møte i vår nye lokalmenighet. Det mange i rommet ikke visste, var at bare noen dager før hadde min svoger, min manns bror, dødd av kreft. Det var mange som kjente han, siden han var tilsynsmann i Frikirken, og det ble mobilisert bønnegrupper både lokalt og rundt om i landet som ba om det mirakel under hele sykdomsperioden. Nå var han død og vi skulle begrave han to dager etterpå. Familien, venner og kollegaer var i stor sorg.

Det er en tid for alt, står det i Bibelen. 
«En tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse» Forkynneren 3,4. 
For oss var det tid for å sørge.

Det er mange forskjellige typer tap og sorg. Det kan være personer du har mistet ved død, eller som du har mistet kontakt med av forskjellige grunner, og som du ikke har i livet lenger. Tap av helse ved sykdom, tap av jobb og sikkerhet, tap av drømmer, tap av menighet, og sorg over at livet ikke ble som du hadde håpet. Det er krevende å sørge, kanskje det er derfor det heter sorgarbeid. Du må jobbe deg gjennom lag for lag av sorgen.

For det er viktig å sørge og ikke gå rundt og late som at alt er greit når det ikke er det. 
«Salige er de som sørger», står det til og med i Bergprekenen i Matteus. Det er som Jesus anerkjenner og sier: «Vær velsignet når du sørger over tap i livet ditt.»

Denne kvelden i august er det krevende å finne krefter til noe annet enn å komme seg gjennom, men et sted ut i møtet begynner vi å synge:

«For så langt har du vært med meg, fortsatt vil du være der,

aldri går du fra min side, du vil alltid være nær.

Og når dagen en gang kommer, da skal jeg ditt ansikt se. 
Jeg vil juble for din frelse, for ditt blod rant i mitt sted.

Du er håpet for min framtid, du er målet for min vei.

Dine engler skal meg bære til en evighet med deg.»

Sangen er en norsk oversettelse av den engelske salmen Come, Thou Fount Of Every Blessing skrevet i 1757 av Robert Robinson. Inspirasjonskilden til salmen er historien i 1. Samuel 7 om Guds hjelp til Israelsfolket i kampen mot filisterne. Gud svarte på Samuels rop om hjelp og de slo filisterne nedenfor Bet-Kar.

«Der tok Samuel en stein og satte den opp mellom Mispa og Sjen. Han kalte steinen Eben-Eser – Hjelpesteinen – og sa: Så langt har Herren hjulpet oss.» 1.Samuel 7,12

Det var vondt og det var godt å synge. Det var vondt fordi vi sto midt i en utrolig trist og krevende situasjon. Det var godt fordi det var en trøst å løfte hender og hjertet opp til Gud, midt i fellesskapet. Godt å få bekjenne at jeg tror at «… så langt har du vært med meg, fortsatt vil du være der» også når vi sto midt i alt.

Det er lett å fjerne seg fra fellesskapet når ting er vanskelig. Det er en menneskelig tilbøyelighet å trekke seg unna når vi har det vondt, også å trekke seg unna kirken. Men en stor styrke ved fellesskapet er at også de dager når vi ikke orker å synge eller tro selv, kan fellesskapet synge og tro for oss. De kan synge og peke på sannheter om hvem Gud er, i perioder hvor eget blikk ikke er like klart.

For meg var det så godt å synge at jeg fortsatt tror at Gud er med, selv om det ikke ble som vi håpet og ba. Bønnene ga ikke de svar vi hadde ønsket, men de kjentes likevel. De omsluttet oss som et teppe av Guds nærvær og omsorg, lagt rundt oss av trossøsken som bar i et tåkete landskap.

Livet og troens kamper kjempes best sammen med andre og sammen med Gud. Jeg kjenner ikke ditt liv og det du går igjennom, men jeg tror på en Gud som er større uansett hvilke kamper du står i. Ved å holde oss nær til Jesus kan vi som Egil Svartdahl uttrykte det, bygge og erfare «en tro som tåler livet og et håp som overlever døden». 
Jeg er takknemlig for at det er Jesus som er håpet for min framtid.