En av mine favorittvers: En hjertesak

Et av mine favorittbibelvers er: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» (Ordspråkene 4:23). Bibelen har flere vers om hjertet, og det er interessant, fordi jeg tror vi med sikkerhet kan si at det å følge hjertet ikke var et vanlig begrep i den kulturen og i den tiden. I dagens vestlige kultur, derimot, er det å følge sitt eget hjerte nærmest det som trumfer alt.

Er det forskjell på det Bibelen formidler om hjertet og det vår kultur sier om det å følge hjertet?

En av de mest etablerte fortellingene i den vestlige verden, er historien om det frie og uavhengige mennesket som følger hjertet sitt. Vi elsker å se filmer og lese fortellinger om folk som bryter løs fra andres forventninger og blir fri til å være sitt autentiske jeg og følge drømmene sine. For det er virkelig befriende når noen våger å åpne opp og slippe løs.

Disney er en av de som er gode på å formidle denne historien. Hvem av oss sang ikke med av full hals da Elsa i filmklassikeren Frost virkelig kom til bristepunktet: «Let it go, let it go! Can´t hold it back anymore. Let it go, let it go, turn away and slam the door.»

Klart det er viktig å kjenne etter og også være tro mot det vi oppfatter vi er og har på innsiden i hjertet. Smerten og frustrasjonen som livet byr på kan gjøre at vi holder igjen, og tilpasser oss av redsel for andres reaksjoner. Så det er mye bra i å våge å slippe taket og gå for det du kjenner og vil. Hvem heier ikke på det!

Men under der er det noe mer, og for å bruke Elsa sin sang videre, her er noen nøkkelord:

«No right, no wrong, no rules for me. I´m free.» sang Elsa, og dermed ble hun en av de som satte ord på et av vår tids refreng.
 For det er ikke noe som rett eller galt, hvis du bare går for det du opplever er i ditt eget hjerte. Først da blir du virkelig fri. Fortellingen som formidles er at løsningen ligger på innsiden av mennesket selv, i vårt eget hjerte. Der finnes svaret og sannheten.

Men stemmer det? Er ditt og mitt hjerte til enhver tid så på plass og tro mot frihet, ekthet og sannhet? Er det helt upåvirket av ting som skjer og tanker og holdninger i samfunnet rundt oss? 
Er det sikkert at mitt sanne jeg og min sanne identitet er det jeg til enhver tid kjenner og føler i hjertet? Legger vi ikke da også til grunn at det hjertet vil, alltid er grunnleggende godt, noe historien viser at ikke alltid stemmer.

Det er ingen tvil om at det finnes mye godt og viktig som hjertet gir signaler om. Samvittigheten vår, intuisjonen og magefølelsen kan alle være gode veivisere. Men det finnes også mye annet i hjertet vårt, som ikke alltid er like godt.

Det er her den kristne tro og Bibelen forteller en annen fortelling om det å følge hjertet.

En hjertesak for Gud
: I Hebreerne 8:10–11 siterer forfatteren profeten Jeremia (31:33) fra Det gamle testamente, og drar med det linjen fra den gamle til den nye pakt. Før og etter Jesus.

«Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres sinn og skrive dem i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Da skal ingen lenger undervise sin landsmann eller sin bror og si: ‹Kjenn Herren!› For de skal alle kjenne meg, både små og store.»

Dette kan vi vel si er en hjertesak for Gud, om du vil!

At hver enkelt skal kjenne Gud, store og små, for loven er skrevet i hjertene våre. Da Jesus kom og ble menneske, døde på korset og sto opp igjen, ble det dannet en ny pakt som innebærer at den som tror på Ham, får direkte adgang til Gud gjennom Jesus.

Ved å gi vårt ja, og gi vårt liv og vårt hjerte til han som har skapt oss, mottar vi den hellige ånd som en gave. Han er ikke bare veileder for rett og galt, men han er også livsgiver av Guds kjærlighet til oss. En hjelp og en kraft til å følge Jesus og hans vilje for våre liv. 
Og dette er det unike for den kristne tro.

Der religioner tilber en Gud på avstand, har den kristne tro en Gud som ble menneske, som deg og meg, som kjempet, led og seiret over alt det vi kjemper mot. Bibelen viser oss at ved å gi vårt hjerte til Jesus, vil våre hjerter bli guidet oppover til Gud i stedet for kun innover i oss selv.

Jeg vokste opp i pinsebevegelsen. Et av min barndomsminner er fra møtene i lokalmenigheten Filadelfia, da min mormor ba i tunger. Det lille og ellers så rolige menneske, iallfall i offentlige sammenhenger, ble som et vulkanutbrudd.

En gammel eldstebror, som bodde i samme gate som oss og hadde ni barn, var den som alltid tydet hennes budskap. Og det var det samme budskapet han ropte ut med høy og inderlig stemme igjen og igjen:

«Sønn, datter, gi meg ditt hjerte!»