En annerledes jobbsøknad anno 1888

Den som søker jobb, vil som regel beskrive sine beste sider. De legger jo grunnlaget for hvorfor nettopp hun eller han passer best til akkurat denne jobben. 

Jeg jobber med et bokprosjekt og for noen dager siden kom jeg over en jobbsøknad fra 1888. Det var i form av et brev som lærer Martha Sanne skrev til en pastor Paul Wettergren. Hun ble en av de ni som var med i det første misjonærkullet som ble sendt ut av Den frie østafrikanske Misjon i 1889. Det er interessant å lese hennes «ansøking om å bli misjonær»: 

«Det jeg vil skrive til deg om, er for meg en meget alvorlig sak, og jeg gjør det i Jesu navn … I omtrent 12 år har jeg vært lærer for døvstumme barn i Kristiania. Jeg er beskjeden av natur og har så liten selvtillit at jeg ikke tror jeg duger til noen ting. Alt jeg gjør virker så dårlig, ja ynkelig. Da jeg før sommeren hørte at pastor Wettergren skulle reise til Zulu, følte jeg imidlertid en umåtelig lyst til å være med, men turte ikke å melde meg, siden jeg ikke anså meg skikket til det.

Ikke har jeg gave til å tale, ikke gave til å synge, og jeg er fattig både på ord og tanker. Dette skriver jeg ikke av beskjedenhet, jeg skriver heller ikke en ting og mener noe annet, nei, det er virkelig sannheten alt sammen. Men det jeg også vet med visshet, er at jeg er Guds barn gjennom troen på Jesus Kristus, og jeg ønsker å leve for han den stund jeg har igjen, og ikke dele meg med verden. Og så har jeg merket, at Gud har lagt sin velsignelse til, når jeg for eksempel i sommerferien har gått omkring i fattige stuer på landet med Bibelen under armen og talt med folk om Gud.

I dette øyeblikket som jeg skriver, høres det uavbrutt i min sjel, at jeg ikke har noen som helst gave i retning av å arbeide for Gud, og at jeg er tåpelig som skriver til deg. Men, jeg må skrive dette brevet til tross for alle hindringer, fordi jeg vil være lydig til Guds ånd. Jeg måtte ha Guds vilje helt tydelig og klart for meg, så jeg kunne ha en fast klippe å stå på, når mismot og andre fiender ville trenge seg inn. Fredag kveld. kom følgende Guds ord til meg, og satte seg så fast i min sjel som om de skulle vært inngravert der: «Gå ut fra ditt land, fra din slekt og dra til det land, som jeg vil vise deg.»

Nå skriver jeg i Jesus navn og melder meg til å bli med. Gud får selv sørge for å gjøre meg skikket i en eller annen retning … Min alder er 36,5 år. Jeg er liten av vekst, har ikke sterk helse, lider ofte av hodepine, nervøsitet og svak fordøyelse, men jeg har Jesus som lege, og han blir jo også med til Zulu, så jeg reiser ikke uten legehjelp … Ja, nå har jeg forsøkt å fremstille meg og mine forhold etter beste evne. 

Mine språkkunnskaper er ytterst svake, litt tysk, og enda mindre engelsk, og i tillegg er hukommelsen svak, antakelig på grunn av mye hodepine. Jeg håper, at du ikke får et for positivt inntrykk av meg etter dette, for jeg vil på ingen måte skuffe deg. Skulle det likevel finnes noe godt i meg, så er det fra Gud.»

Noen uker senere får Martha positivt svar fra Wittergren, og dermed forlater hun Norge og setter kursen mot Zululand. Hun regnes som en av Misjonskirkens første misjonærer, og av de ni som reiser ut er hun den eneste som er igjen etter ti år. Hun tjener trofast som misjonær og begraves i Sør-Afrika i 1923, 71 år gammel. 

Jeg syns jeg hører Paulus sine ord i bakgrunnen: «Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt; ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.» 1. Kor 1,26–29

Ingen endring og fornyelse opp gjennom kirkehistorien har startet ved å oppdage hva vi mennesker kan få til. Det starter ved å gjenoppdage hvem Gud er. Når vi ser på hvem Gud kaller, burde det gi oss litt mot. Her er det høyst varierende kandidater, og som regel helt vanlige folk. For det er Jesus som bærer sin kirke, ikke vi mennesker. Takk Gud for det.