SYND: Den av dere som er uten synd, han kaste den første steinen på henne, sa Jesus til de som anklaget kvinnen for hor. Foto: Adobe Stock

Ekteskapsbrytersken: Jesus utvider antall skyldige

Prekenhåndboka

Avsnittet i Joh 8 om Jesus og ekteskapsbrytersken byr på et av NTs største tekstvitenskapelige problemer. Men så godt som alle fagfolk er likevel enige om av avsnittet er helbibelsk og historisk autentisk. Samme hva man derfor tenker om det tekstvitenskapelige problemet, er hendelsen altså virkelig skjedd slik som den er beskrevet, og den forkynner sant og rett om Jesus:

2 Tidlig om morgenen kom han igjen til templet. Folkemengden samlet seg om ham. Han satte seg og lærte dem.

3 De skriftlærde og fariseerne førte da til ham en kvinne som var grepet i hor, og de stilte henne midt foran ham.

Les også
Ikke skriftlærde nok …?

De skriftlærde og fariseerne var i utgangspunktet to forskjellige grupper. En skriftlærd var en thora-ekspert, en moselov-ekspert. Han kunne i tillegg (om han ville) enten være medlem av saduseerpartiet (som den mektige yppersteprestfamilien soknet til), eller fariseerpartiet (som sto Jesus nærmere; Jesus kledde seg som en fariseer).

Kvinnen var grepet i «hor», sier vår tekst. Grunnteksten bruker ordfamilien «moikjeía/moikjévein» som betegner ekteskapsbrudd. Kvinnens anklagere utdyper saksopplysningene om henne noe, før de presenterer fellen de har lagt for Jesus:

4 Og de sa til ham: Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor.

Grunnteksten sier at kvinnen var grepet «på fersk gjerning» (gresk: «ep’ autofoóroo», opprinnelig brukt om tyver som ble tatt under selve tyveriet, men snart utvidet til alle typer forbrytelser). Men ifølge Moselovens krav til vitnefasthet må «fersk gjerning» bety at minst to vitner må ha sett litt av selve samleiet mellom denne kvinnen og en mann som hun ikke var gift med. Ifølge Moselovens krav skulle man da også ha ført fram gjerningsmannen. Men han mangler her. Før pågripelsen skulle vitnene ellers også ha advart mann og kvinne mot lovbruddet. Uten slik advarsel ville vitnene faktisk selv ha vært å regne som medskyldige.

Les også
En klassisk 
omvendelseshistorie

Fins det da en ektemann i kulissene som (i strid med Moseloven) har regissert en dødelig felle for kona si ved hjelp av en alliert mannlig forfører? Etter datidens vanlige rettspraksis skulle en bedradd ektemann heller ha fulgt Moselovens regler for skilsmisse pluss erstatningsbetaling fra hustruens elsker. Er ektemannen da ute etter å få henne henrettet for å arve hennes del av boet? Eller hvis kvinnen tier om den mannlige elskerens identitet for å skjermen ham: hvordan ble de to da tatt på fersk gjerning?

Det er alt i alt (som Duncan M. Derrett påpeker) en uvanlig og (moselov-rettslig sett) komplisert sak man her konfronterer Jesus med, kanskje også en sak med flere juridiske huller i. Men anklagernes planlagte endestasjon er jo ikke desto mindre klar nok:

5 I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

6a Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne ha noe å anklage ham for.

Les også
En god aposteleksamen

Det er riktig at Moseloven foreskriver dødsstraff for begge kjønns ekteskapsbryting (se 3Mos 20:10 og 5Mos 22:22) og at steining er nevnt i tekstsammenhengen på det sistnevnte stedet. Derfor er anklagernes felle for Jesus meget kløktig. Hadde Jesus sagt nei til steining, ville han ha sagt nei til Guds bud i Moseloven (trass i erklæringen om at han ikke var kommet for å oppheve Moses og profetene, se Matt 5:17). Men hadde Jesus sagt ja til steining, ville han ha satt seg opp mot romernes forbud mot at jødene selv idømte og utførte dødsstraffer (Joh 18:31). Og han ville i folkemengdens øyne ha opptrådt mye mer ubarmhjertig enn rabbinere flest.

Hvordan skal vi så forstå Jesu merkelige førstereaksjon? Sitat:

6b Men Jesus bøyde seg ned og skrev med fingeren på jorden.

Les også
Eit forsvinningsnummer?

Noen mener Jesus her prøver å vinne tid. Eller han er i tvil. Eller han distanserer seg med kroppsspråket fra anklagerne. Men spørsmålet er om ikke Duncan M. Derrett kan ha rett: I det romerske rettssystemet skulle dommeren skrive ned ordlyden i den rettslige domsgrunnen før han begynte å fremføre dommen muntlig. I så fall sier Jesus her implisitt: «Ja vel, dere vil ha meg til å opptre som en romersk dommer. La meg da gjøre som romerske dommere, og skrive før jeg taler.»

Teksten fortsetter slik:

7 Men da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: Den av dere som er uten synd, han kaste den første steinen på henne!

8 Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden.

Det er her i vers 7 vi finner hovedsaken i denne prekenteksten. Det er dette svaret fra Jesus vi må forstå helt til bunns:

Les også
Å bygge huset sitt på fjellgrunn

For det første sier Jesus her ja til Moseloven. Visst er den anklagede kvinnen skyldig etter tiltalen. Men for det andre utvider Jesus kretsen av skyldige på en ganske dramatisk måte. Det gjør Jesus for det tredje ved hjelp av en restriksjon på selve iverksettelsen av dødsstraffen. Bare den som helt generelt er uten synd (gr: «ho an-amárteetos» = «den ikke-syndige»), får av Jesus tillatelse til å kaste den første stenen. Slik forkynner Jesus Moselovens kompromissløse strenghet også til anklagerne, og ikke bare til den anklagede kvinnen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Legg så merke til den syndserkjennelsen som bor så velsignet tydelig i reaksjonene deres:

9 Men da de hørte dette, gikk de bort en etter en, de eldste først. Jesus ble alene tilbake med kvinnen som sto der.

På dette punktet i teksten står vi foran en kristologisk sannhet som mange overser. For det fins ennå én eneste én tilbake som er uten synd – og som altså har rett til å kaste dødsstraffens første sten: Jesus selv.

Les også
Om å se ting som ikke er der

Hvis Jesus var kommet til oss med bare Lovens ord, ville det nå ha vært hans plikt å henrette denne kvinnen. Men Jesus kom også med Evangeliets ord. Og det er det han nå demonstrerer så ufattelig tydelig og velsignelsesrikt, idet hele episoden skifter toneart fra lov til evangelium (og deretter slutter med helliggjørelsesforkynnelse):

10 Da rettet Jesus seg opp og sa til henne: Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg

11 Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!

9. søndag
 i treenighetstiden

Prekentekst:
 Joh 8:2–11

Lesetekster:
 Salme 145:9–16 
og 1Kor 4:3–5