PENGESPØRSMÅL: Hovedavsnittene i kapittelet er to lignelser om pengespørsmål, en rettet til disiplene og en rettet til visse fariseere. Det er den sistnevnte, lignelsen om den rike mannen og Lasarus, som er vår prekentekst, skriver Odd Sverre Hove her. Foto: Adobe Stock

Den rike mannen 
og Lasarus

I hele kapittel 16 hos Lukas underviser Jesus om pengespørsmål. Hovedavsnittene i kapittelet er to lignelser om pengespørsmål, en rettet til disiplene og en rettet til visse fariseere. Det er den sistnevnte, lignelsen om den rike mannen og Lasarus, som er vår prekentekst.

Den utfolder seg i to scener, én på jorden (vers 19–22) og én i en himmelsk herlighetstilstand (vers 23–31). Scenen på jorden skildrer den rike mannens mangel på barmhjertighet mot Lasarus. Scenen i himmelen deler seg i to samtaleavdelinger, én om atskillelsen mellom frelste og fortapte (vers 23–26) og én om Bibelens avgjørende betydning for omvendelse (vers 27–31). Med andre ord må det forkynnes til omvendelse på denne søndagen. Både Guds nådes vei til frelse og hardhjertethetens vei til evig fortapelse – må omtales.

I det første avsnittet møter vi kontrasten mellom den lykkelige rike og den ulykkelige fattige:

19 Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede.

20 Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkende sår.

21 Ønsket hans var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans.

Som alle kan se: Den rike mangler totalt medlidenhet. Derfor lærer vi her at Gud krever et varmt hjerte som ser den fattiges nød og driver oss til å hjelpe.

Dessuten bor det et sentralt teologisk poeng i navnet Lasarus. Jeg tror ikke Jesus her forteller om den Lasarus som bodde i Betania sammen med søstrene Marta og Maria. Det hevder noen. Men Lasarus-navnet er egentlig en gresk versjon av det hebraiske navnet Elasar. Det opptrer i 1Mos 15:2 (norsk: «Elieser fra Damaskus»). Han var Abrahams tjener og opprinnelige enearving. «El-Asar» betyr «Gud hjelper». Jesus bruker i denne lignelsen Elasar-navnet for å fortelle oss noe som ellers ikke står nevnt noe sted, at den fattige mannen var en troende som satte all sin lit til Herren. Derfor er det ikke rett å si at Jesus her lærer alle fattiges frelse. Det er troende fattiges frelse Jesus lærer.

Slik skildrer Jesus lignelsens to dødsfall:

22 Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams skjød. Men også den rike døde og ble begravet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For sin tros skyld blir Lasarus (Elasar) båret til saligheten av engler. «Abrahams skjød» er et bilde som er hentet fra datidens festbanketter. Gjestene lå til bords. De lå på siden, slik at den som lå umiddelbart foran verten, Abraham, kunne sies å ligge «i Abrahams skjød», det vil si på en hedersplass. Festsalbildet som vi her får et glimt av, viser at Lasarus for sin tros skyld fikk «arve Guds rike» (sml vers 16). At den rike derimot ble begravet, betyr vel at det bare var mennesker, ikke engler, som bar ham til det siste hvilestedet. Så kommer vi til lignelsens andre scene:

23 Og da han slo øynene sine opp i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

Dødsriket heter på gresk «hades». I gresk religion brukes Hades som navn på den onde endestasjonen etter døden. Men her er det nok bare en gjengivelse av «gehenna» (hebr: ge ben hinnom = Hinnoms sønns dal). Gehenna var en dal sør for Jerusalem hvor man brente søppel og i avgudstider også ofret småbarn til avguden Molok (2Kong 23:10, 2Krøn 28:3, 33:6, Jer 7:31f, 32:35). Derfor brukte man senere Gehenna-navnet som navn på det onde stedet i dødsriket.

Legg merke til at den rike mannen var «i pine» (vers 23+24). Det er ett av bibelbevisene bak lærepunktet i CA 17 om at de fortapte skal pines uten ende (lat: sine fine crucientur). Så kommer vi til den første av de to dialogene:

24 Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale tungen min! For jeg lider svær pine i denne ilden.

25 Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk godene dine i levetiden din, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines.

26 Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss.

I denne første av de to dialogene lærer vi flere viktige ting både om fordelingen av lykke og ulykke på jorden og om livet etter døden. For det første stanser ikke Guds mulighet for å gjøre godt igjen for troendes lidelser ved døden. Guds regnskapsoppgjør med oss favner om både dette livet og det neste. For det andre er det «festet» (dvs. av Skaperen) et «svelg» (det greske ordet har grunnbetydningen «gjespe»!) mellom de frelstes sted etter døden og de fortaptes. Trafikk mellom stedene er umulig. For det tredje eksisterer hukommelsen vår etter døden (sml: «kom i hu …» vers 25).

Den andre av de to dialogene er også intenst lærerik:

27 Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus –

Artikkelen fortsetter under annonsen.

28 for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.

29 Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene. La dem høre dem!

30 Men han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.

31 Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.

Når det gjelder denne samtalens andre del, må jeg (for spalteplassens skyld) nøye meg med å henlede oppmerksomheten på to hovedsaker. For det første erkjenner den rike mannen her at veien til å slippe evig fortapelse er omvendelsens vei (se vers 30). Det er helt sentralt i denne teksten. Omvendelse må forkynnes til oss som ennå lever.

For det andre legger Abraham (= Jesu talsmann i denne lignelsen) avgjørende vekt på Moses og profetene (i praksis betyr det: Bibelen). Bare Guds ord og Guds Ånd kan vekke fortapte syndere opp til sann omvendelse.

21. søndag 
i Treenighetstiden

Prekentekst: 
Luk 16:19–31

Lesetekster: 
5.Mos 15:7–8 og 10–11, og 1.Joh 3:16–18