DELK, en kirkelig nødhavn?

Vi respekterer dem som forblir i Den norske kirke; her er det snakk om ufattelig sterke bånd. Samtidig forstår vi svært godt de som sier: Nok er nok. Dette går bare én vei. Vi er glade om vi kan hjelpe dem, være et åndelig hjem. Og vi ønsker å ta imot dem med varme og respekt om de banker på vår dør. Men det utløser ingen jubelscener hos oss.

Forleden sa en til meg: Nå må dere iDELK være en kirkelig nødhavn for alle som forlaterDen norske kirke. Vær aktive og på hugget nå; inviter trosflyktningene inn til fellesskapet hos dere.

– Nødhavn? Vi har vært et ordnet kirkesamfunn i snart 150 år. Men det er hyggelig å få anerkjennelse.

Den norske kirke er kommet i en alvorlig krise. Kirkemøtets vedtak nylig om samkjønnet vigsel er ikke bare et brudd med bibelens lære om ekteskapet som en Gudgitt skaperordning mellom en mann og en kvinne. Det har også dypt alvorlige konsekvenser for barnet, noe som betyr mye for oss i DELK som en kristen friskolebevegelse helt tilbake til 1872. Vi fatter ikke at en slikt vedtak kunne bli gjort. Vi sørger over utviklingen sammen med våre brødre og søstre i Den norske kirke. Det er ingen tvil om hvor DELK står i denne saken. Vi har uttrykt oss tydelig – blant annet gjennomEvangelisk Luthersk Nettverk som vi er tilsluttet.

Samtidig ønsker vi ikke å blande oss inn i indre forhold i en søsterkirke. Vi kan bare be om at Gud må lede dem i den krisesituasjon de befinner seg. Like fullt merker vi et tydelig trykk i disse tider: Noen av dem som forlater Dnk spør om mulighet for medlemskap i DELK. Hva gjør vi med det?

Selvsagt ønsker vi dem velkommen, det skulle bare mangle. Vi er glad for å kunne hjelpe dem når den båten som har vært deres åndelige hjem i generasjoner har sprunget lekk. Men vi lager ikke noen vervekampanje for å kapre medlemmer. Vi fisker ikke nå, selv om fiskelykken er større i opprørt vann. Det finnes ingen vinnere i denne striden. Vi sørger med våre søsken. Men vi gjør oss ikke lekre. Vi tar imot dem som kommer uten å agitere.

LES:Feil kontekst, biskopar!

Vi respekterer dem som forblir i Den norske kirke; her er det snakk om ufattelig sterke bånd. Samtidig forstår vi svært godt de som sier: Nok er nok. Dette går bare én vei. Vi er glade om vi kan hjelpe dem, være et åndelig hjem. Og vi ønsker å ta imot dem med varme og respekt om de banker på vår dør. Men det utløser ingen jubelscener hos oss. Juble gjør vi når ufrelste finner veien til Gud og tro – og eventuelt et livsrom hos oss. Men ikke når de kommer fordi det bibelske og trosmessige fundament der de hørte til, går i oppløsning.

Men hvorfor DELK? De fleste som takker for seg i Dnk, går til andre. DELK er et stykke nede på listen. Vi gir oss ikke ut for noe annet enn det vi er: et luthersk kirkesamfunn av klassisk støpning som setter gudstjenesten og liturgien høyt; den har fulgt oss siden starten. Og som samtidig verdsetter søndagsmøtene og de frie samlingene, i god haugiansk ånd. Det gir mer rom for lekfolkets medvirkning, bruken av nådegavene, en ledigere møteform og godt rom for kvinners bidrag. De fleste DELK-menighetene deler ganske likt mellom «bedehusmøter» og gudstjenester. Dermed er vi i det minste ganske forutsigbare.