Å opptenne nådegaven

For forkynnere er «rutine» et ord med dobbel klang.

• Rutinen er en stor hjelp. Den hjelper oss i tunge tider. Den gjør at vi har noe å si også når vi føler oss tomme. Erfaring som har utviklet seg til rutine, er derfor ikke bare negativ. Trygghet og utholdenhet i tjenesten avhenger av rutiner. En kan ikke være like entusiastisk i årevis.

• Men rutinen er også en fare. Vår tekst understreker dette. Prekenene kan komme til å preges av floskler og slitte uttrykksmåter. Alt blir så forutsigbart. De samme metaforene hentes fram. De samme betoningene merkes. Kjedsomheten kommer snikende. Forkynnelsen slår aldri gnister.

Timoteus var forsiktig av natur. Motløsheten lå like om hjørnet. Motstanden i byen virket skremmende. I menigheten var det dessuten noen som ikke respekterte ham (1 Tim 4,12). Han var ennå ung av år.

Tross sin oppriktige tro hadde han derfor behov for å bli minnet om den første tiden. De eldste og Paulus hadde bedt for ham med håndspåleggelse. Og Gud hørte bønnen deres. Timoteus gikk inn i oppgaven med et brennende hjerte.

Budskapet hans var båret av friskhet. Han «ble av» med det. Nådegaveutrustningen utfoldet seg i frimodighet – slik den gjorde i Jerusalem da apostlene ble fylt av Den Hellige Ånd.

Paulusordene er tankevekkende for alle som har kommet inn i rutinens dype hjulspor: «Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse. For Gud ga oss ikke feighets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd» (2 Tim 1,6–7).

Vi ser for oss et bål med glør. Det mangler tilfang av ny ved. Og det trenger en peispust så det kan flamme opp igjen. Bålet må ha oksygentilførsel.

Billedbruken ligner Paulus-ord andre steder: «Vær ikke lunkne i iveren. Vær brennende i ånden» (Rom 12,11). Den som vil tjene Jesus trenger å holde ilden ved like – ved tilførsel av «ved og oksygen».

Paulus tenker kanskje ikke på en ny forbønnshandling med håndspåleggelse. Likevel er andres forbønn inne i bildet. Kanskje gikk Timoteus – samme kveld han fikk brevet – til Priska og Akvilas (4,19)? Kanskje leste han Paulus-ordene høyt for dem og ba om forbønn?

Slett ikke usannsynlig. Åndelig fornyelse og bønn hører sammen.

Paulus peker også på «oksygenet» i de sunne troens ord. «Ta vare på dem» (1,13–14)! Grunn på Guds ord, gjør det i bønn om Guds ånd. Jesus svarer slike bønner (Luk 11,13).

I avskjedsordene som Paulus flere år tidligere brukte til lederne i Efesus, lød følgende: «Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere …» (Apg 20,32). Denne tanken blir repetert her i brevet: «Bli du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus» (2,1)!

Nådens ord er ord om Guds barmhjertighet slik den møter oss gjennom Jesus. De kan komme til oss på en stille måte. Men de har kraft i seg til å «oppflamme» predikanten.

De kan virke det samme som Emmausvandrerne opplevde: «Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss» (Luk 24,32)!

Timoteus kunne kanskje ha opplevd noe sånt ved å lese i «skinnbøkene» Paulus hadde etterlatt (4,13).

Guds ånd er ikke motløshetens eller feighetens ånd. Guds Ånd er kraftens Ånd. Den fornyer overbevisningen. Den gir kjærlighet, der likegyldighet har fått rom. Den lar Ordet virke i deg selv – så du kan anvende det på en sindig måte.

Lev derfor i evangeliet, Timoteus. Syng bønnesanger og takk Herren sammen med medkristne. Følg Åndens «minnelser» i tjenesten. Bruk den frimodigheten du har, så øves den opp!

Og kom deg opp av hjulsporene! Om igjen og om igjen. Vær dristig. Lev ærlig blant folk, registrer det som «lever» blant dem. Ta det med for Guds ansikt. Og når du taler til dem, trekk da med deg tanker som du får gjennom dagene.

Du vil erfare det Paulus erfarte: «Men Herren sto hos meg og styrket meg, for at forkynnelsen skulle fullføres ved meg, og alle folkeslag få høre den» (4,17).

Godt mot!