REELT: Det hjelper ikke at vi tar oss godt ut. Selv den største fromhet kan bli plaget, klemt og knust av lovens og syndens enorme tyngde, skriver Sverre H. Skilbreid. Foto: Christophe Ena / AP / NTB

Reelt

Evangeliet om at Jesus døde for våre synder skulle vært et stort rom med hvile og liv. Så ofte blir det trangt, vondt og strevsomt for mange. Kanskje det viktigste å si er at da er det ikke evangeliet.

Den største gaven har vi så lett for å forvrenge til det ugjenkjennelige. Det skjer fordi det er reelle krefter vi har med å gjøre. Hadde det bare vært dikt og historier, ville vi ikke opplevd disse store kontrastene.

«Jeg levde en gang uten lov. Da budet kom, fikk synden liv, men jeg døde. Slik viste det seg at det som skulle gi liv, førte til død for meg», skriver Paulus i Romerbrevet 7. Og han legger til: «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?»

Det hjelper ikke at vi tar oss godt ut. Selv den største fromhet kan bli plaget, klemt og knust av lovens og syndens enorme tyngde. Om det ikke er Kristus vi gjemmer oss i. Står du med et piano over tærne, vil du merke det. Det er reelle krefter, det vi ikke kunne gjøre.

Åndskampen kan blinde. Synd og sår kan bedra. Men kanskje sterkest gjelder det våre hjerter som ikke vil bøye seg og tro. Heller ikke det kan vi prestere. Nettopp det svarteste øyeblikket er stedet for å ta imot det Jesus gjorde. Uforskyldt.