NÅDE: Vi har så lett en ensidig rettssal-tanke om Guds rettferdighet, skriver Sverre H. Skibreid. Foto: Jarl Fr. Erichsen / NTB

Nåde staves nær

«Du er mitt skjulested.» Salme 32:7

Enda en gang vil jeg si at nåde staves nær. Vi har så lett en ensidig rettssal-tanke om Guds rettferdighet. Men Gud er ikke en dommer som erklærer oss rettferdige og så drar hjem til middag. Mens vi sitter alene igjen på venterommet. Han er Far. Og ordene er adgang, nær, hus, barn, sønn, datter.

Vi mister så lett denne siden av evangeliet. Det er ikke teologien som svikter først, men hjertene. Vi er preget av relasjonene i denne verden, og overfører dem på Gud. Vi blir nidkjære og mekaniske om Gud. Det kan skje selv midt i fornyelse og åndelig liv.

Salme 32 er fantastisk her. Guds hånd hviler tungt på David. Det er skikkelig alvor. Men David erkjenner sin skyld. Og se! Det mest nære og relasjonsmettede er der. Gud blir stedet han gjemmer seg i. Og Guds øye hviler på ham og gir ham råd.

Det er slik med en god far. Det kan være alvor. Men med nærhet og fred. Den samme Gud som konfronterte David omgir ham med frelsesjubel. Og midt i dette vernet hører tydelige formaninger og råd med.

Vi kjenner ikke så lett slike fedre på jorden. Da blir det vanskelig å forstå at det henger sammen. Men Jesus har sagt at i Ham kan vi se Far. (Joh 14)