Enda en gang vil jeg si at nåde staves nær. Vi har så lett en ensidig rettssal-tanke om Guds rettferdighet. Men Gud er ikke en dommer som erklærer oss rettferdige og så drar hjem til middag. Mens vi sitter alene igjen på venterommet. Han er Far. Og ordene er adgang, nær, hus, barn, sønn, datter.
Vi mister så lett denne siden av evangeliet. Det er ikke teologien som svikter først, men hjertene. Vi er preget av relasjonene i denne verden, og overfører dem på Gud. Vi blir nidkjære og mekaniske om Gud. Det kan skje selv midt i fornyelse og åndelig liv.
