Mødre

I Bibelen står det noe uhørt. Mødre kan glemme sine barn, på det mest sårbare. Vi vegrer oss for å anklage mødre. De gjorde jo sitt beste. Men Jesaja skriver:

«Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.» (Jes 49:15) «Selv om de skulle glemme», det står der. De færreste glemmer et barn så konkret. Men følelsesmessig og på mange andre måter kan mødre «glemme» likevel.

En mor skaper sikre grenser rundt barnet. Lenge før barnet vet at det er til, er hun omkring det. Men når dette manglet kan vi være som en skål med skår og sprekker. Eller som en by med murene nede.

Når grenser og vern forsvinner i et folk er vi ikke bare farløse, men også morløse. Jerusalem som Jesaja skriver om, var beseiret og ødelagt. Murene lå nede, slik at byen ikke lenger hadde grenser, og ikke lenger kunne forsvare seg selv.

«Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg», står det videre i Jesaja 49. Det er en mors hjerte for sitt barn. Det er Jesu sårmerkede hender som tilgir, leger, og reiser opp. Det er Guds hjerte for den ødelagte byen. Å være mor er å være datter av en slik Gud.