Måker og tro

Jeg vil ikke si som en av våre sangskribenter at «Jeg hater måker». Nei, jeg synes det er fine fugler. Men det er dessverre slik at de skiter og de skriker – mye. Og rett som det er jager jeg dem bort fra altanen. Vil ikke ha dem der!

Men i sommer har de lært meg en del om tro. Noen sier at jeg ikke må finne på å mate dem, men det ender med at jeg gjør det likevel, også når jeg har bestemt meg for at nå er det slutt, og har husjet dem vekk med kraftige «kom dere vekk» og ditto signal med armene.

Da flyr de. Men ikke langt, og like etterpå er de tilbake igjen. Men jeg har altså bestemt meg. Mat skal de ikke få av meg, og det får de heller ikke når de kommer tilbake!

Men så går timene, og måken som oftest besøker altanen vår, sitter der. Mat får den ikke. Men den sitter der likevel. 
Så går det opp for meg. Den måken har tro! Vel har jeg jaget den, gang på gang. Vel har jeg kjeftet på den med kraftige ord.

Men den sitter der! Kanskje tenker den: Håkon har mat, og han kommer til å gi meg. Jeg vil bare sitte her, og så skjer det nok før eller seinere. Og til slutt skjer det jo også.

Og så er det deg og meg. Gud har aldri jaget oss bort når vi kommer til ham. Tvert imot har Han gitt oss de rikeste løfter. Men har vi tro og tålmodighet til å vente på Hans time?