Forbønnens betydning
I dag vil jeg ta med enda et glimt fra boka «Foldede hender». Her er det forfatter Liv Nordhaug som skriver om hvordan hun har opplevd forbønnens betydning for seg selv:
«Jeg har stått i vanskelige situasjoner og som et under merket styrke og klarhet komme til meg som gaver. Mange ganger har jeg vært fullstendig overbevist om at noen akkurat i bestemte øyeblikk har bedt for meg.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Noen ganger sto jeg foran krevende avgjørelser. Andre ganger var det hektisk travelhet foran et arrangement. Det kunne for eksempel være at en misjonsforening var ventet til stuene våre. Noe hadde skjedd så alt opplegg var blitt skiplet og forsinket. Men så var det plutselig som om alle brikkene falt på plass.
Det var nesten som om kaffekoppene av seg selv fant veien til bordene, en slags eventyrets Bord dekk deg-opplevelse! Og hilsenen jeg skulle bringe på møtet, kom også på underfullt vis. Det var fristende å spørre de fremmøtte da de var på plass: «Hvem av dere var det som hjalp meg i dag?»
Men ikke minst ble det trosstyrkende hvordan forbønnskraften holdt oppe i de tunge timene. Og vitnesbyrdene om slik hjelp har vi fra mange. Vi registrerte det som et under; vi ble båret gjennom ild og vann. Det var forbønn som bar. Mange ville også kunne fortalt om de kunne nå oss: – Det var forbønnen som hjalp oss å komme hjem.» Så langt Liv Nordhaug.
Paulus satte også forbønnen høyt: «Og be også for meg (), så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets mysterium.» (Efes. 6,19)
