Bønnekamp
I slutten av august skrev Andreas Nordli en artikkel om Fader Nash i denne avisen. I dag vil jeg plukke litt fra den:
«En gang Charles Finney hadde kommet til et sted for å ha en evangeliseringskampanje, ble han kontaktet av en kvinne som eide et pensjonat. «Broder Finney, kjenner du en viss Fader Nash? Han og to andre menn har bodd på pensjonatet mitt i tre dager, men de har ennå ikke spist en eneste matbit.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Finney kjente Nash veldig godt, og visste at han var kommet til byen noen dager i forveien.
«Jeg åpnet døren forsiktig inn til rommet deres og tittet inn, fordi jeg hørte at de stønnet der inn. Da så jeg alle tre liggende på gulvet med ansiktet ned. Slik har de ligget i tre dager. Jeg tror kanskje noe voldsomt har skjedd med mennene, men jeg er for redd for å gå inn. Kan du komme og se til dem?», spurte hun. «Nei, det er ikke nødvendig», svarte Finney. «De kjemper i bønn.»
Nå siterer jeg ikke dette for at vi skal etterligne Nash sin måte å be på. Men kanskje kan det inspirere deg og meg til å bruke mer av vår tid i bønn, og til å be Gud om at han fortsatt reiser opp mennesker som har bønnen som sin spesielle tjeneste.
Charles Finney forsto viktigheten av Nash sin tjeneste, og derfor sendte han ofte Nash i forveien for i bønn å forberede møtene han skulle ha.
