NÅDE: Den bortkomne sønnen kom hjem. Far kastet seg om halsen hans, og lagde fest. Den eldste broren ble sint, skriver andaktsskribent Sverre H. Skilbreid her. Foto: Adobe Stock

Alltid

«Alltid» smaker Far, nåde, tilhørighet og familie. Jesus bruker ordet to viktige steder.

Den bortkomne sønnen kom hjem. Far kastet seg om halsen hans, og lagde fest. Den eldste broren ble sint. Men faren sa: «Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.» (Luk 15) Den eldste var visst også bortkommen. Han visste ikke at sønn er alltid.

En annen gang Jesus bruker «alltid» er når han snakker om synd og frihet. «Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» (Joh 8)

Det er alvorlige ting. Den som gjør synd er slave, og slaven havner til slutt ut av huset. Men sønnen er det motsatt med, han blir der, alltid. Hvordan blir det sønner og døtre av slaver? Jo, ved Sønnen Jesus.

Selv det mest avgjørende ved å være kristen, omvendelse, tilgivelse og nytt liv, plasserer Jesus midt i huset. Midt i alltid. Midt i familie, Far, Sønn, sønner og døtre. Jeg har blitt frimodig i det siste på å si at nåde staves «alltid».

Det som alltid er sant og godt, er det ikke nå for mange rundt oss. Hvordan kan Jesu «alltid» gi oss trygg frimodighet likevel?