Slik driver de kirke i kriserammede Libanon

Verken krig, krakk eller korona har stengt kirken. – Kriser er en mulighet til å vise Guds kjærlighet, sier Lily Melky i Beirut.

Skal vi dra fra landet eller bli værende? Svært mange libanesere stiller seg dette spørsmålet.

Rekordmange velger å dra. Særlig unge og folk med høyere utdanning drar fra Libanon, etter år med sammenhengende krise.

Så stor er utvandringen at seniorpastor i baptistkirken Resurrection Church i Beirut, Hikmat Kashouh, nylig snakket om utvandring med stort alvor under søndagsprekenen.

For når unge og barnefamilier forlater Libanon, tappes også kirkene for ressurser.

– Søk Guds vilje før du bestemmer deg, formante pastor Hikmat.

Krise etter krise

Han leder en kirke som har vært i hardt vær før. Kirkens første pastor måtte forlate landet før borgerkrigen brøt ut, den neste ledet kirken gjennom krigen.

Selv har Hikmat Kashouh vært pastor i en tid med flyktningkrise, korona, økonomisk sammenbrudd og en mega-eksplosjon i Beirut.

Samtidig snakkes det stadig høyere om faren for en ny borgerkrig. I oktober mistet syv personer livet, da Hizbollah-tilhengere demonstrerte mot dommeren som leder etterforskningen av eksplosjonen i fjor.

Uventet kirkevekst

– Vi opplever den største utvandringsbølgen fra Libanon siden borgerkrigen, sier Lily Melky, leder for informasjon og partnerskap i Resurrection Church.

Dagen møter henne en varm høstdag i hagen til en slektning. Huset ligger i åssiden bak Beirut. Fra verandaen ser millionbyen ut som før. Bare de raserte kornsiloene i havna vitner om krisen.

Men Lilys slektning forbereder seg på at ting blir verre. Han har begynt å dyrke sine egne grønnsaker, for sikkerhets skyld. Og han har konstruert en enkel ovn, litt lik et stormkjøkken, for å kunne koke mat når strømmen forsvinner.

For hver krise Resurrection Church er blitt kastet inn i, har uventede ting skjedd. Også denne gangen.

– Gud virker i de som er desperate og uten håp, sier Lily.

Til sin forundring opplever kirken at det nå kommer flere unge voksne enn før. Tidligere har denne gruppen vært lite interessert.

Lily tror de er så skuffet over korrupte politikere og ledere som har sviktet, at de søker andre verdier som ærlighet, generøsitet og omsorg for dem som faller utenfor.

– Hos oss opplever de også et tjenende lederskap. Det er helt nytt for dem, sier hun.

Syriske flyktninger

Lily Melky forteller at kirkens ledelse prøver å se på alle kriser som en mulighet til å vise Guds kjærlighet. Den syriske flyktningkrisen fra 2012 er et eksempel på dette.

– Vi opplevde et kall til å nå ut til flyktningene som flyttet inn i nabolagene våre.

Menigheten begynte matutdeling, startet leksehjelp for flyktningbarn og etablerte helsetilbud. Folk kom til kirken for å få hjelp og ble værende. Mange kom selv til tro.

Kirken vokste kraftig, og veksten fortsetter ennå. I et nyhetsbrev som ble sendt etter at Dagen forlot Libanon, forteller Lily Melky om stor aktivitet den siste måneden:

* 97 personer er blitt døpt

* 60 unge voksne uten kirketilhørighet har deltatt på alfakurs.

* Over 2600 familier har fått hjelp.

* Mer enn 340 pasienter er tatt hånd om.

* 118 barnearbeidere og lærere har gått på kurs.

Pandemien

Da pandemien rammet, ble kirken enda en gang tvunget til å tenke nytt. Det ble umulig å samle de 3000 medlemmene på store, ukentlige møter.

I stedet organiserte de seg i mindre fellesskap, inspirert av det tradisjonelle stammesamfunnet.

– Vi definerte oss som åndelige stammer. Hver stamme besto av 100 familier og hadde en farsfigur som tok vare på dem.

– I dag har vi 38 slike stammer, sier Lily.

Kaffeprat

Heller ikke «stammene» kunne samles, da samfunnet ble helt nedstengt og møtene måtte være digitale. Likevel oppfordret ledelsen medlemmene til å prøve å nå ut med det kristne budskapet til familie og naboer som de uansett ville møte.

– Noe uventet skjedde. Nye mennesker ble nådd i hjemmene, forteller Lily.

– Folk som absolutt ikke var interessert i større møter, satt gjerne i timesvis og drakk kaffe og snakket om tro. Fordi folk fikk bedre tid under pandemien, oppsto dypere relasjoner.

Kirken har også gitt praktisk hjelp under pandemien. De har hjulpet andre menigheter til å desinfisere lokalene sine, etablert en medisinsk klinikk og lånt ut oksygenmasker til syke som ikke hadde råd til å skaffe selv.

Ett av kirkens svar på pandemien og den økonomiske krisen, er også å tilby en hjelpetelefon for mental helse. Et annet er å utruste kirkens egne gruppeledere, for å hjelpe dem å takle utfordringene.

– Vi er en kirke med mange frivillige, ikke en kirke der folk sitter og observerer. Alle gjør tjeneste.

– Mange andre kirker gjør lignende ting som oss, understreker hun.

Kamp for tilværelsen

Lily Melky møter Dagen på siste dag av ferien sin. I fjor sommer, da pandemien raste, hadde lederne i kirken ikke tid til å ta ferie. I år påla pastor Hikmat dem å ta fri. Han har også tilbudt medarbeidere å reise på retreat. Pastoren så at medarbeiderne var slitne.

– Det har vært tøffe år. Krisene har kommet oppå hverandre, sier Lily.

Tilværelsen er blitt en kamp for folk i Libanon.

– De syriske flyktningene er blitt enda fattigere enn før. Mange klarer ikke skaffe mat hver dag.

– Men også folk som før hadde det bra, strever med å klare seg, sier hun og nevner skolegang som eksempel. Libaneserne har tradisjonelt vært stolte av skolesystemet sitt. Nå har mange ikke råd til å betale skolepenger for barna sine.

– Gud er med

I et av kirkens nyhetsbrev setter hun ord på hvor tøft det er å leve i Libanon nå:

«Vi har det slett ikke bra.

Vi er såret og plaget. Vi møter vanskeligheter av alle slag: Har ikke drivstoff, ikke elektrisitet og ikke medisin.

Sykehus og forretninger stenger. Folk går sultne.

Og likevel: I alt dette er Gud med oss. Han gir oss styrke til hver ny dag. Han leder sin kirke midt i krisen».

– La Gud lede

Dette var også pastor Hikmats viktigste poeng i talen han holdt om utvandring: Å la Gud lede.

– Gud har skapt oss til å leve på et bestemt sted, i en bestemt tid, med en bestemt hensikt. Derfor må vi spørre Herren: Ønsker du at jeg skal bli eller dra?

– Vi må ta avgjørelsene våre i ydmykhet, fordi vi ikke kjenner hele Guds vilje. Og vi må også møte andre menneskers avgjørelser i ydmykhet, sier pastoren, som ikke vil pålegge medlemmene å velge det ene eller det andre. Men som innstendig ber dem søke Gud og snakke med kristne som de stoler på, før de bestemmer seg.

Reportasjereisen til Libanon er støttet av Fritt Ord.