Da mannen Ole døde, satte Ingvild på lovsangsmusikk

Hva kan ta livet videre når en mann dør fra sin kone og sine fire barn?

Det er en strålende høstkveld i oktober for ganske nøyaktig fire år siden. Stjernene er i ferd med å kle den mørknende himmelen. Luften er klar. En svart bil beveger seg sakte fra et rekkehus i Åsane bydel i Bergen. I bilen ligger en kiste med Ole Stendals døde legeme. Tilbake i huset står Ingvild Stendal og fire barn. Blant de mange tankene som farer gjennom enkens hode er det en hun husker særlig godt: Kan virkelig noen dø på en så vakker dag som dette?

Ingen kur

Ole hadde følt seg slapp og dårlig en tid. Legene antok at det var stress. Jobben som dataingeniør krevde mye, og Ole var ikke den som gav seg. Men etter hvert ble det åpenbart at noe ikke var som det skulle. I 2009 viste det seg at han hadde en ganske stor kreftsvulst i tykktarmen. Under operasjonen fant legene spredning til områder som gjorde det umulig å operere. Plutselig var prognosen endret dramatisk. Det fantes ikke lenger en kur. Ingen behandling. Det eneste som gjenstod nå var livsforlengende behandling.

– Det var et sjokk. En sorg. Det var så utrolig trist.

Ingvild sitter på sofaen i familiens varme og lune stue. Stemmen brister aldri, men skjuler heller ikke noe. Ole begynte på en cellegiftkur, og første halvåret krympet svulsten faktisk ganske mye. Håpet om operasjon meldte seg, men legene våget ikke å ta sjansen. Under en liten pause fra behandlingen hadde svulsten vokst raskt og var nå spredt til lever og andre steder. En ny medisin ble forsøkt, men fra august 2011 avsluttet legene all behandling. Bare en konstant tilførsel av smertelindrende medikament var igjen.

Smerten

Så langt hadde Ole vært minst mulig på sykehus. Utenom behandlingsperiodene hadde han vært i arbeid. Selv når det kom sykepleiere med morfin hver dag så kom de bare inn på et rom nede. Oppe i huset gikk livet mer som normalt.

– For barna var det smerten som var mest dramatisk. Det var det de kunne se. Lenge var vår yngste sønn redd når noen hadde vondt. Når storebror var syk, måtte vi ringe til ham hele tiden og spørre hvordan det gikk.

Ole klarte en høstferie. Det ble en lykkelig tid med fisk i hopetall. Så mye krabbe at de kokte garnet med krabbene i. Et godt minne. Men da de kom hjem, var det åpenbart at dette kom til å bli blant de siste, lykkelige minnene. Ole kom seg ikke opp til soverommet i øverste etasje. Det gikk fort nedover, og nå var spørsmålet fra sykehuset: «Hvor skal Ole tilbringe sine siste dager?»

– Jeg kjente med en gang at «han skal ingen steder, han skal være her».

Slik ble det. Ole fikk ligge i sin egen stue. Han kjempet med sykdommen blant familie og venner.

Natt til 24. oktober 2011 døde Ole Stendal.

Gråten

Morgenen kom. Nå måtte Ingvild la barna vite at Ole ikke lenger var syk. Kroppen lå fortsatt i stuen. Men pappa var dratt. En etter en tok hun dem med inn i stuen. Fortalte og viste.

– Det var så lett å se at han ikke var der. Vi kjente hele tiden at kroppen er her, men han er hos Gud. Det er jo et så utrolig annerledes perspektiv. Det å sørge med håp. Det er sånn forskjell. Det var så godt å vite at han trodde og at han var reist hjem. Han hadde fullført løpet.

Hun husker hvordan de hadde holdt seg litt oppe gjennom den lange sykdomsperioden. Men i de siste dagene hadde tårene fått fritt utløp. Da holdt det ikke med et lite lommetørkle, husker Ingvild.

– Hvordan var det å fortelle det til barna?

– Det var liksom ingenting som var skjult for dem. De hadde sett hele prosessen. Hvor stygg den sykdommen er. Nå så han så fredfull ut. Det gjorde dem godt på en måte, reflekterer Ingvild.

– Konsekvensene av det som har skjedd er jo noe vi egentlig lever med nå, i ettertid. Der og da var det en lettelse og det tror jeg barna kjente på også. For meg varte den lettelsen en stund.

Ingvild satte på lovsangsmusikk. Det var noe de ennå kunne være sammen om. De, hjemme i stuen. Og Ole i himmelen foran Guds trone.

– Himmelen ble så nær. Likevel var det et skille der som vi ikke kan gå gjennom. Det kom naturlig. Men himmelen kom nær.

Fred

Ingvild forteller om et møte med døden som var uforståelig og grusomt. Samtidig, midt oppe i det, var det en fred. Hun tror forbønnen var viktig.

– Flere av pleierne som kom inn merket det. De fortalte at det var en fred her. Det er godt å vite. Jeg håper at han kunne kjenne det, selv om han hadde veldig mye smerter. Det var mange som ba for oss, ba for ham.

De fikk ikke helbredelsen de bad om. Men likevel vant ikke sykdommen. Eldstedatteren Helene sa det slik: «Nå tapte sykdommen. For den får ikke bli med inn».

– Det var sterkt å høre, husker Ingvild.

Steg for steg

Dødens realitet hadde lagt som en mørk sky i horisonten lenge før de siste dagene. Hun husker at hun snakket med Ole om dette. For ham var det ikke smertene som var verst. «Det verste er å skulle forlate dere», sa han.

Selv om atskillelsen truet, var Ingvild opptatt av å ta en dag av gangen. Spørsmål om hva som skulle skje mot slutten fikk vente. Hun var ikke kommet dit ennå.

– Jeg visste at vi fikk styrke nok til den dagen. Den styrken vi trengte i morgen den fikk vi ikke i dag. Dermed ble det ikke vits i å leite etter morgendagens styrke. Jeg tror det er mye livskraft i akkurat det.

Da spørsmålet kom, var det enkelt å svare på spørsmålet om hvor Ole skulle tilbringe sine siste dager. Og i ettertid står det for Ingvild som et veldig godt valg. Når barna kom hjem fra skolen, så var pappa der. Familien var der. Venner var der.

– Det var trygt, godt og rett.

Den dagen Ole døde beskrives av Ingvild som en lang rekke prosesser. Hvordan skulle hun klare å fortelle det? Hvordan skulle hun takle at noen skulle komme og ta Oles kropp med seg? Men for hvert steg hun tok, så merket hun at det bar.

– Det var noe veldig fint med at begravelsesbilen kom hit. At Ole ble kjørt herfra. Naboene som stod og så at bilen forlot huset.

Et skille

Hun har aldri blitt fristet til å henvende seg til sin døde ektemann. Det har vært helt unaturlig. Men noen ganger tenker hun på om han kanskje vet noe om familien sin på jorden. Om kanskje englene kan fortelle noe.

– Jeg har liksom sagt til Gud at «Du må si at vi er veldig glad i ham».

Hun smiler.

– Men det vet jeg jo ikke noe om.

Hun tror det å kjenne noen på den andre siden gir et større perspektiv på livet. Håpet om et gjensyn. Tanken på en Gud som vil samle hele sin familie hjemme hos seg.

– Jeg tar meg ofte i å tenke på det: Tenkt at vi skal møtes igjen. Det er så sterkt. Og hvem vet, kanskje vi kan få fortelle det som skjedde etter at han forsvant?

Det har også blitt tydeligere hva som er den egentlige hensikten med livet på jorden. Det er en kort tid vi har her, reflekterer hun.

– Og så er det en evighet med det som Gud hadde tenkt at vi skulle være.

Tomrommet

Nå har familien Stendal levd med én person mindre i fire år. Det merkes hele tiden. Heller mer enn mindre etter hvert som tiden går. Konfirmasjonen for den yngste datteren, der en av sønnene ønsket velkommen. Planleggingen av den eldste datterens bryllup til våren. Tanken på å være «alene» på den ene siden i kirken. De skulle jo være sammen om en slik dag.

Og så er det hverdagen. Alle departementene som hun har tatt over. Ole pusset opp. Ole skiftet dekk. Og Ole fikset ting hvis de var ødelagt.

Noen ganger har hun kjent ansvaret så sterkt at hun har forsøkt å fylle hele tomrommet.

– Men det kan man jo ikke gjøre. Man må bare erkjenne at det er et tomrom der. Være ærlig på det. Av og til vokser det over hodet…

Ingvild stanser. Men bare litt.

– Det har gått veldig fint. Med oss. Med ungene. Vi har veldig mye å være takknemlig for. Midt opp i det hele er det mye som har vært veldig… godt.

Minnet

Vi setter oss i bilen og drar bort til Åsane gamle kirke, der Oles grav er. En velstelt grav med fine blomster på. En solid naturstein bærer de siste ordene som familien ville gi Ole. I denne omgang.

Ingvild er her jevnlig og holder det fint. Sammen går de fast på lille julaften. Ellers blir det litt innimellom. For dem er ikke minnene her på gravplassen. De er i hjemmet. I familiefellesskapet. Graven er et sted der de ærer minnet om den gode pappaen og ektemannen.

– Det sterkeste minnet om ham er dem som lever igjen etter ham. Barna, som er her på grunn av ham. Vi er blitt mer sammensveiset. Det er smertefullt, men også fredfullt. Det er Gud. Gud er håp. Jeg har kjent det så grådig … i alle situasjoner.

– Har det alltid vært håp?

– Det er som om håpet tar nye former. Det var jo håpet om helbredelse, at han skulle bli frisk. Det er ett håp. Så er det der store håpet. Den ufattelige gleden i det store håpet som er det overbyggende over alt. Som også er håp. Og den freden som håpet gir når ting ikke er sånn som du skulle ønske. Jeg kaller det håp. Og det har båret oss gjennom, sier Ingvild.

Det faller dråper fra himmelen. Vi går fra graven. Livet i familien Stendal går videre. Men det blir ikke det samme.