Tiden renner ut for tidsvitne
Hun er blant de få tidsvitnene som er igjen etter forsøket på å utrydde alle jøder i Europa - men også forsoningsrøsten som har fått kongelig heder.
- Vi må aldri glemme, men likevel tilgi og gå videre, mener Blanche Major, en av svært få gjenlevende i Norge etter Holocaust og den første jødinnen som får Kongens fortjenstmedalje.
Det var små odds som talte for at Blanche Major skulle bli kongelig norsk ære til del. Men rett før jul ble hun hedret for sin innsats for forsoning med medalje og diplom fra Det kongelige slott.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Fiendene av folket hennes ville alt annet enn dette. Hitler hadde bestemt at jødene skulle utryddes. Slike som Blanche skulle ikke finnes på europeisk jord.
Planen det overlevende jødiske paret Blanche og Gyuri hadde etter krigen var ikke å bli norske. Etter at de var kommet levende fra konsentrasjonsleirenes grusomheter, ville de til Palestina. Slik skulle det ikke bli. De fikk et helt annet og ukjent hjemland: Norge.
Blanche var bare 19 år da hun i 1944 ble sendt til Auschwitz-Birkenau sammen med 33 slektninger. 32 av dem ble sortert ut og sendt rett i gasskammeret.
For få år siden fikk Blanche slag. Hun mistet det meste av språket, og et vanlig intervju lar seg ikke gjennomføre. Men kroppsspråket er intakt og ansiktet stråler. 88-åringen formidler ro, varme og vennlighet med hele seg i det vi besøker henne på det jødiske bo- og seniorsenteret, vegg i vegg med synagogen i Bergstien i Oslo.
70 år etter at de fleste i familien forsvant i nazistenes drapsmaskineri, er det som finnes av nær slekt desto viktigere. Forholdet mellom Blanche og sønnen Peter er nært. Han er ofte innom.
Blanche snakker i enkeltord og svært korte setninger og peker på bildene av sønnesønnene. De to står hennes hjerte nær, selv om de bor langt unna. Israel ble aldri hjemland for Blanche og Gyuri, men barnebarna har flyttet dit, begge som levende beviser på at ondskapen bare vant delseiere under Holocaust.
Oddvar Schjølberg har skrevet Blanches biografi, «Jeg overlevde Auschwitz», først utgitt av Lunde forlag, så på nytt av organisasjonen Aktive Fredsreiser.
Han var den som anbefalte Kongen å påskjønne Blanche. Han kjenner historien hennes inngående og var mannen for oppgaven.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Blanche - eller Blanka som hun selv sier - ble født 3. juni 1925 i byen Egerag i Ungarn av foreldrene Aranka og Lajos Trankovitz. Det meste av oppveksten var fredelig selv om antisemittismen åt seg innpå dem. Først da 2. verdenskrig forlengst var i gang, ble Blanche og familien innhentet av Hitlers grufulle utrydningsplan og tvangsflyttet til jødegettoen i Pécs sør i Ungarn.
Der møtte hun Gyuri, eller György Mermelstein som han egentlig het. Han ble sendt til østfronten i 1942, men kom tilbake i live.
I 1944 ble jødegettoen opprettet. Det gikk rykter om at ugifte jødiske kvinner skulle sendes til tyske bordeller, så Blanche og Gyuri giftet seg borgerlig 4. mai 1944, uten noen fest. Men de smilte og forsto ikke at katastrofen var nær.
1. juni kom beskjeden om at alle arbeidsføre menn mellom 19 og 45 år skulle i tysk tvangsarbeid. 4. juni fant den jødiske vielsen sted, med rabbiner til stede. Det var en vakker forsommerdag. De feiret bryllupet i all enkelhet.
- Vanligvis har brudekjolen friske farger, og bruden bærer som oftest mye sølv og gull, gjerne i form av tøybånd med påsydde mynter. Men Blanche giftet seg i en sort kjole og en hvit bluse. Den eneste fargen som lyste opp, var den påbudte gule Davidsstjerna, skriver Schjølberg.
To dager etter ble Gyuri sendt av gårde. Blanche ante ikke hvor.
7. juli ruller så dødstoget inn på stasjonen. Ungarn hadde vært et fristed for jøder, men nå sendes hele familien i en kuvogn til Auschwitz-Birkenau.
Foreldrene er med, og bestemødrene på 92 og 82 år. Den yngste er en niese på fem. 3400 jøder reiser i tre døgn - uten vann. Ved ankomsten deles de i to grupper. På minutter bestemmes det hvem som får leve og hvem som skal dø.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bare Blanche og storesøster Iboyla utpekes som brukbar arbeidskraft. Resten - 32 mennesker - utslettes i gasskamrene samme dag.
Søstrene slavet i Europas største ammunisjonsfabrikk i syv måneder, tolv timer hver dag. 27. mars 1945 ble fabrikken evakuert, og de to klarer å rømme. De reddes av amerikanske soldater.
Mot alle odds fant Blanche igjen sin Gyuri. Han hadde overlevd i en annen konsentrasjonsleir. Et år etter at de giftet seg, kan de starte samlivet for alvor. I 1946 blir Peter født i en flyktningleir i Bad Windsheim sør i Tyskland.
Målet er Palestina, men som statsløse jøder får de problemer. I 1947 åpnet muligheten seg for å komme til Norge som kvoteflyktninger. De grep sjansen og dro til et land de ikke kjente - og forble i.
Gyuri døde i 2001. Noen år bodde Blanche alene i leiligheten. Senere kom hun på bo- og seniorsenteret.
De første etterkrigsårene klarte ikke Blanche å høre ordet Auschwitz uten å bli fylt av redsel, men i august 1992, etter et langt arbeidsliv, dro hun sammen med 70 norske skoleungdommer tilbake dit familien hennes ble utslettet. Da forsto hun viktigheten av å dele sin historie, bruke de vonde opplevelsene fra fortiden, sette dem inn i nåtiden for å gjøre fremtiden bedre for kommende generasjoner.
- Jeg kan ikke gi noen fullgod forklaring på hvorfor nettopp jeg overlevde Holocaust. Men jeg vet, på bakgrunn av mine egne lidelser og mareritt, at det som ligger på mitt hjerte, er å fortelle nye generasjoner min historie og formane dem til ikke å overse verdenshistoriens grusomste forbrytelse, sier hun.
Etter den første reisen tilbake til Auschwitz har Blanche Major jobbet utrettelig, reist med skoleklasser til Auschwitz, besøkt skoler og foreninger og holdt foredrag i mengder.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hun imøtegår dem som fornekter Holocaust - og som blant annet har angrepet hennes personlige redselsberetning. Motmiddelet har vært å fortelle sannheten til flest mulig.
- Om få år er alle vi som opplevde konsentrasjonsleirene, borte. Derfor er det så viktig at vi som klarer det, forteller hva som egentlig skjedde, sa Blanche før hun mistet talens evne. Hun var rådgiver for organisasjonen Aktive Fredsreiser og dens høye beskytter. De arrangerer skoleturer for tiendeklassinger til konsentrasjonsleirer i Polen og Tyskland og viser dem krigens grusomheter der de fant sted.
Nå har Blanche fått kongelig heder for sitt forsoningsarbeid. 18. desember, på Jødisk bo- og seniorsenter overrakte fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland diplomet og medaljen som bevis på det prisverdige i alt Blanche har utrettet.
Hun har også selv hedret mennesker som jobber for forsoning, gjennom Blanche Majors Forsoningspris som ble opprettet i 2003.
Sønnen Peter forteller til Dagen at moren i hele hans oppvekst la vekt på ikke å snakke nedsettende om noen, selv ikke folk som åpenbart oppførte seg dårlig. Det var ikke noe å hefte seg ved, mente hun alltid. Gjennom hele sitt virke har hun hatt dette budskapet:
- Vi kan ikke gjøre noe med fortiden. Men jeg er overbevist om at vi kan gjøre noe med fremtiden. Vi må ikke gi rom for hatet, for det vil spise oss opp innvendig. Vi må tilgi for å komme videre.
DAGEN
Blanche Major
Født i Ungarn i 1925.
Overlevde konsentrasjonsleiren Auschwitz, som en av to fra en storfamilie på 34.
Ville til Palestina sammen med sin mann Gyuri, men kom i stedet til Norge og ble her.
Her vokste sønnen Peter opp, og Blanche fikk også to sønnesønner, som nå bor i Israel.
18. desember i fjor fikk Blanche Major Kongens fortjenstmedalje for sin innsats med å fortelle ungdom om sin egen grufulle historie som Holocaust-overlevende.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
