Salmer i sakte tempo

Solveig Slettahjell vil at man skal bryne seg på salmene, at de skal gi litt motstand. Selv er hun smilende og grei å ha med å gjøre.

Det er un­der­lig, for bil­det stem­mer ikke helt. In­nerst i kro­ken på en høy benk på Lit­te­ra­tur­hu­set i Oslo, sit­ter en av lan­dets mest kri­ti­ker­ros­te jazz-san­ger­in­ner. Hun drik­ker kaffe latte, er inn­tyl­let i store skjerf og varme plagg og snak­ker om sin siste plate «Arven». Men hun snak­ker så fort. In­ten­si­te­ten, in­der­lig­he­ten og ner­ven er den samme som når hun syn­ger, men det er da noe med tem­po­et her.

- Jeg liker å synge sakte, jeg tror det har en ef­fekt, smi­ler hun.

Hun min­nes opp­veks­ten i Or­kan­ger og Stein­kjer. Al­le­re­de da tok Solveig det med ro, rent vo­kalt.

- Hver dag når jeg kom hjem fra sko­len, satte jeg meg ned med sang­bø­ke­ne. «Rop det ut», «Deg være ære» og «Sang­bo­ken» var faste pos­ter. Ube­visst satte jeg ned tem­po­et når jeg sang. Det fort­sat­te jeg med gjen­nom ut­dan­nel­sen og inn i sang­kar­rie­ren. Det å sette ned tem­po­et for­ster­ker en del ele­men­ter, frik­sjo­nen mel­lom de for­skjel­li­ge mu­si­ker­nes ryt­mis­ke fra­se­ring, for ek­sem­pel - det er med og lager en mu­si­kalsk ener­gi som jeg liker vel­dig godt og som in­spi­re­rer meg.

Sletta­hjell ten­ker.

- Det er vans­ke­lig å for­kla­re. Men det er hel­ler ikke noe hem­me­lig, ler hun.

Hun er altså kjent som jazz-san­ger­in­ne, da gjer­ne i sam­ar­beid med Slow Mo­tion Quin­tet. Dette har hun høs­tet Spelle­manns­pris for. Men for det litt bre­de­re lag av fol­ket er hun kan­skje mest kjent for jule­pla­ten, og jule­kon­ser­te­ne, «Natt i Bet­le­hem» som kom ut i 2007. Denne er blitt en bauta av en mot­sats til jule­stria og kom­mer­sia­lis­me. For også på den plata syn­ges det sakte.

Nå er det altså salme­skat­ten sin tur. Sletta­hjell er for tiden ute på turne, for­ri­ge uke star­tet hun hjem­me i Or­kan­ger kirke. Her var faren prest i mange år, her voks­te Solveig opp. Faren var med på turnéstar­ten med manns­ko­ret sitt. Og det er ikke «hei og hopp! Gud er topp»-san­ge­ne som har fått plass på skiva. Sletta­hjell ville ha dybde, sub­stans, noe med hold i. Óg, hun er en ar­tist med en mi­sjon.

- Det skal være tak i sal­me­ne. Med denne plata er jeg ute på et opp­drag som er stør­re enn meg selv. Det er jeg egent­lig all­tid, men denne gan­gen på en annen måte enn el­lers. For på bede­hu­se­ne syn­ges jo ikke disse san­ge­ne len­ger. I hvert fall fryk­te­lig sjel­dent. De unge kan dem jo ikke. Det er ni­trist.

- Hva går tapt med det, da?

- Stor kunst. For ek­sem­pel Lina San­de­ll sine sal­mer. De er helt unike, de har flot­te teks­ter som man blir gre­pet av. Sal­me­ne er en sangs­katt som man må for­hol­de seg til, og det er tra­gisk hvis norsk kris­ten­liv og or­ga­ni­sa­sjons­liv tap­pes for dette, for­tel­ler hun en­ga­sjert.

Å gi in­ter­vju­er er ikke hen­nes fa­vo­ritt­sys­sel, men er man på opp­drag så er man på opp­drag.

- Jeg gir gjer­ne 20 in­ter­vju­er til hvis jeg kan få frem vik­tig­he­ten av å be­va­re salme­skat­ten, ler hun.

Og Sletta­hjell mener be­ho­vet for noe nytt kan gå hånd i hånd med de gamle tra­ver­ne.

- Jeg har ab­so­lutt re­spekt for be­ho­vet for for­ny­el­se. Men det kan man jo med disse sal­me­ne. Det er masse rom for å tolke me­lo­di­er, takt og toner. Det er jo det jeg gjør.

- For­kyn­ner du med disse san­ge­ne?

- Nei, det er ikke en san­gers opp­ga­ve. Men det er ab­so­lutt for­kyn­nel­se i teks­te­ne.

Val­gets kva­ler ram­mer også en ar­tist, da gjer­ne på om­rå­der som blir av­gjø­ren­de for slutt­pro­duk­tet. Hvil­ke sal­mer skal være med på plata? Ikke en enkel pro­sess.

- De fles­te av disse san­ge­ne har fulgt meg siden jeg var barn og noen er nyere for meg, men fel­les for dem alle er at jeg føler at de er blitt «mine». Mange andre sal­mer har jeg ikke klart å knek­ke koden på.

- Hva har mang­let?

- Jeg vet ikke. De blir bare ikke mine. Jeg mer­ker umid­del­bart om en salme blir min. Men det er en ba­lanse­gang å velge. Sal­me­ne har be­tyd­ning for folk. Sal­me­ne gir også et annet rom for re­flek­sjon, jeg ser på dem som et kunst­ne­risk sted i guds­tje­nes­te og tros­liv. Jeg mener de er vi­ta­le for hvor­dan man har det som tro­en­de og men­nes­ke. In­gen­ting kan er­stat­te mu­sik­ken.

- Du har sagt at du hadde behov for å la sal­me­ne ligge litt, at du treng­te litt dis­tan­se. Hva mener du med det?

- Jeg hadde behov for å kon­sen­tre­re meg bare om mu­sikk, behov for å fri­stil­le mu­sik­ken fra kirka og for­kyn­nel­sen. Det var for­nuf­tig. Jeg har fått mange nye re­fe­ran­ser.

- Hva opp­lev­de du som vri­ent?

Hun drar litt på det.

- Bede­hus­liv og or­ga­ni­sa­sjons­liv ble litt trangt på et tids­punkt. Men jeg føler meg vel­dig hjem­me i Den nors­ke kirke nå. Jeg synes det er bra at det er en flora av for­skjel­li­ge sam­men­hen­ger, at man slip­per å bli støpt i samme skje.

Det er noe vel­dig grunn­fast ved Sletta­hjells ar­gu­men­ta­sjon. Kan­skje noe umo­der­ne, men like­fullt vel­dig men­nes­ke­lig. Mange vil si vik­tig. Det hand­ler om arven, rett og slett, om det som gjør en per­son til en per­son. Hva har du i rygg­ra­den? Sletta­hjell har sal­me­ne fra en raus, kris­ten tra­di­sjon.

- Jeg voks­te opp i en fa­mi­lie som for­val­tet troen på en måte jeg aldri har hatt behov for å fri meg fra. Mor var all­tid vel­dig kon­kret i sin tro, dia­ko­nal. Man kan ikke være kjip når man sier man tror på Her­ren Jesus Kris­tus, ler Sletta­hjell.

- Dette pre­get nok også pap­pas preste­gjer­ning. Jeg blir mer og mer stolt av det.

Det er langt fra Or­kan­ger til bi­bel­bel­tet. Det var tre andre krist­ne på sko­len da Sletta­hjell var barn. Det var ikke mulig å lage skil­ler mel­lom kirke­folk, bede­hus­folk og pinse­ven­ner. Her fant man sam­men.

- Jeg hadde mye moro på leir. Men på sko­len var jeg gans­ke alene som kris­ten. Jeg voks­te opp i en fa­mi­lie som re­pre­sen­ter­te noe annet enn alle andre, noe an­ner­le­des. Mamma sa tid­lig at det bare var å ta igjen hvis jeg ble mobba. Så det tok raskt slutt, ler hun.

Det var mye mu­sikk i hjem­met. Tan­ter, onk­ler og beste­for­eld­re var sang­glade men­nes­ker, mor­far var or­ga­nist og samt­li­ge sang i kor. Men en over­fø­ring av salme­skat­ten kom­mer ikke av seg selv. Da hen­nes 94 år gamle mor­mor ble grav­lagt for noen må­ne­der siden, var det en hel slekt som hadde behov for å takke nett­opp for arven hun etter­lot seg i sal­me­ne. Det mer­ket man på san­gen i kir­ken. Or­ge­let var knapt hør­bart da de 150 men­nes­ke­ne satte i gang, min­nes ar­tis­ten.

- Å synge «Nav­net Jesus» ble så kon­kret. Sal­me­ne og san­gen bandt oss sam­men, vi hadde alle et stort behov for å vise vår takk­nem­lig­het.

- Kris­tent tros­liv ut­set­tes for mye ned­set­ten­de snakk i sam­fun­net i dag. Jeg vil vise at jeg er stolt av det. Stolt og takk­nem­lig.

Andrea Chrouch var unge Solveig sitt store idol. Hun ville bli like god til å synge og spil­le som ham. Etter en opp­vekst med gos­pel­ko­re­ne Tvers og Fuko, tok jaz­zen henne via blant andre Skruk sitt sam­ar­beid med Ytre Su­lø­en Jazz­en­sem­ble. Så det ble ikke gos­pel, men mer lav­mælt jazz.

- At jeg skal ha fått an­er­kjen­nel­se som jazz-san­ger er et Guds under. Jeg lager all­tid den plata jeg må lage, det er aldri noen stra­te­gi bak. Det er skum­melt for pro­sjek­te­ne blir jo all­tid vel­dig mine egne. Jeg har lært meg til å være proff når plata først er fer­dig, men i den kunst­ne­ris­ke pro­ses­sen leg­ger jeg ingen fing­re i mel­lom.

- Hva sier dine ar­tist­kol­le­ger til at du gir sal­mer?

- Jeg står fast og brei­alt på dette. Helt uten pro­ble­mer. Re­spon­sen er over­vel­den­de varm og fin fra så mange for­skjel­li­ge hold. Jeg opp­le­ver at mine kol­le­ger ser at dette er ekte for meg - og det gle­der meg vir­ke­lig.

For­ri­ge uke var det turnéstart hjem­me i fa­rens tid­li­ge­re kirke i Or­kan­ger. Det er lenge siden Sletta­hjell var der sist, og som mange preste­barn har hun mange ste­der hun kal­ler «hjem». På Or­kan­ger bodde hun i 13 år.

- Pappa var ty­de­lig i sin preste­gjer­ning at de som «bare» kom­mer til dåp og be­gra­vel­se er like hjer­te­lig vel­kom­men til kirke som alle andre. Det er en sterk side ved kir­ken og ved sal­me­ne, de er der for folk. Det tref­fer et sted i folk som man skal ha re­spekt for, og det er ikke vår opp­ga­ve å dømme. Jeg vil at disse sal­me­ne skal nå ut, ut til alle.

DAGEN