Vil møte de unge i rusmiljøet

Som tidligere rusmisbrukere stiller Lars André Sveberg og Kristoffer Svaland med en annen kompetanse enn andre frivillige i møte med rusmisbrukerne.

Oslo S myldrer av mennesker på vei, men ikke alle beveger seg like raskt forbi tidstabeller og plattformer. Mellom travle reisende i annen etasje finner vi Sporet, en del av Kirkens Bymisjons arbeid inn mot rusmisbrukere ved sentralstasjonen. Innenfor en liten seksjon med stoler og bord sitter Lars André og Kristoffer som jobber på Sporet i sommer og Marte Lie Albert som er fast ansatt.

Fra fest til fast

Lars André og Kristoffer har begge to vært innom et røft rusmiljø på sine yngre dager. Lars André kom inn i rusmiljøet fra 14 års alderen. Som for mange andre begynte det med drikking og etterhvert piller og andre rusmidler på fest, men så gikk det over i sterkere form for rus.

– Jeg var borte i over ett minutt og måtte bli gjenopplivet. Når jeg sluttet å ruse meg så begynte jeg å tenke på det hele tiden, forteller han.

– Når alle disse dårlige tingene kommer tilbake er det lett å begynne å ruse seg igjen på grunn av det, for å ruse det bort, sier han. Mange i rusmiljøet kan nok relatere seg til det.

Det var da han var 29 år at Lars André fikk tatt et oppgjør med rusen etter å ha vært inn og ut av behandling i fem år. Via en arbeidstrening på natthjemmet fikk han kontakt med Kirkens Bymisjon og SAFIR (Senter for frivillig innsats i rusfeltet).

Kristoffer likte å gjøre ville ting og fikk etterhvert utløp for det i dårlige miljøer. Han forteller om hasjbruk og annen kriminell aktivitet fra 14 års alderen.

– Jeg flyttet tidlig til Kristiansand og begynte å selge narkotika, forteller han. Når han alltid hadde stoffene tilgjengelig ble han hektet uten å tenke på det. Han solgte jo bare stoffene, og var ikke i samme bås som dem han solgte til.

– Det er litt sånn i miljøet at man tenker at det går greit, du blir ikke hektet selv, men det blir du jo, sier han videre.

Vendepunktet

Etter en kveld med planer om å ende en annen manns liv var det han først forsto hva det var han drev med. Mens han var i leiligheten med den livredde mannen begynte han å tenke. Hva var det han holdt på med? Mannen slapp han ut, men Kristoffer sluttet ikke helt med rusen selv om han tenkte mye på det som hadde skjedd. Historien og det lyse fine kontorrommet hvor vi sitter er ganske kontrastfylt. Spor av en slik fortid kunne være vanskelig å få øye på om man ikke hadde visst om det på forhånd.

Kristoffer var heldig og fikk god hjelp av en lege i Arendal.

– Jeg møtte en som så det at jeg trengte behandling med en gang, og ikke om to måneder når det var plass, forteller Krisfotter og opplever det om eksepsjonelt at han møtte en som virkelig så han, og så hva han hadde behov for.

A4-livet

Etter behandling fikk han drømmen om et A4 liv oppfylt som 23 åring og rørlegger.

Det var det jeg drømte om i behandling, å ha et normalt liv, men det var jo så kjedelig, sier han. I Oslo møtte han Lars André i arbeidet på SAFIR, hvor han startet SAFIR Ung.

Løsningen

Det kan virke som at en liten vekker, eller en opplevelse kan trigge viljen til å bli rusfri. For man må virkelig ønske det selv. Det hjelper ikke å gå i avrusning uten å ville det, det er så frie tøyler at vil man ruse seg får man det til. Både Lars André og Kristoffer flirer litt når de minnes to ukers avrusningsprogrammer hvor de ble tilbudt stoffer etter bare et par dager.

Noe av tanken bak prosjektet er at Lars André og Kristoffer har en unik mulighet til å ta med sine erfaringer inn i motiveringssamtalene. De kan se menneskene bak rusen, og de kan vise at det finnes håp.

Lavere tall

Marte forteller at de yngste de har pratet med i rusmiljøet på Oslo S er fjorten år, men at hovedgruppen de konsentrerer seg om er opp til tretti år. I følge tall fra Uteseksjonen i Oslo Kommune har antallet fra denne aldersgruppen i åpne rusmiljø sunket fra tidligere år. Det sier sommertellingen for 2013 som velferdsetaten i kommunen lager.

Glansbilde av hasj

For Lars André og Kristoffer begynte mye med hasjrøyking på fest med vennegjengen, og de engasjerer seg i å fortelle hvorfor nettopp dette stoffet er farligere enn det media og TV-serie skal ha det til.

– Skal du begynne å legalisere det til andre ting så er bøttebaletten i gang, sier Kristoffer som mener at det går greit å bruke stoffet for medisinske årsaker.

– Det er så lett å få psykiske problemer, og spesielt hvis du er ung. Tenk deg at du kommer hjem, tar en joint og får du ikke gjort noe den dagen. Du mister sosiale antenner, du mister IQ, og blir ekkel og grå. Når mediene viser et glansbilde av det så ser man jo ikke baksiden, sier han. Kristoffer kjenner til baksiden.

– De vi møter når vi går rundt her er jo allerede på den baksida, her kan vi kan komme inn. Jeg vet hvordan du har det. Jeg har kjent på det selv, sier han som til en venn.

Erfaring betyr noe

– Det var en, som hørte at jeg hadde vært rusavhening og hadde gått veien og blitt rusfri, som ville ta en samtale og prate om min vei til rusfrihet. Det liker jeg å høre da, forteller Lars André.

Leder i Uteseksjonen i Velferdsetaten, Børge Erdal, jobber med rusproblematikken til daglig mener det er positivt å ta i bruk mennesker med erfaring fra rus og som har jobbet seg ut av det.

– De sitter på endringskompetanse som kan være gull verdt for så vel brukere som fagfolk, sier han og presiserer behovet for profesjonalitet i møte med rusbisbrukerne.

Ikke første gang

Gjengen i 2.etg ønsker ikke å fremstille det som at arbeidet holder de unge fra en førstegangsopplevelse med rus på Oslo S i sommerferien, når det ikke er noe annet å finne på. De fleste som er her har nok ruset seg før.

Mange er klar over at det er hjelpeinstanser i Oslo som de ikke har i hjemkommunen sin. I Hovedstaden er det et sammensatt hjelpeapparat som fungerer for å hindre rekkrutering og hjelpe gamle travere ut av rusen. Oppe på Sporet er veggen fult av telefonnummere til forskjellige hjelpetilbud.

– Jeg reiste bort fordi folk begynte å snakke mye om meg hjemme. Her i storbyen kan du sitte og spy eller få hjerteinfarkt uten at noen bryr seg omtrent, sier Kristoffer.

Mange hensyn å ta

Børge Erdal poengterer tre hovedfokus som Uteseksjonen har i arbeidet inn mot rusmiljøene i Oslo. De ønsker systematisk tilstedeværelse av feltarbeidere i utsatt miljø. De vil ha et godt oppfølgingsarbeid overfor brukerne. Og de har ett tett samarbeid med øvrige hjelpeinstanser og brukernes eget nettverk.

– Det vi ser er at de fleste har lengre erfaring med rus og annen problematikk når de oppsøker åpne rusmiljø. De har også ofte, eller har hatt, kontakt med hjelpeapparatet. Vår jobb blir å reetablere kontakt med hjelpeapparatet og å bidra til at brukerne får annen eller bedre hjelp i samarbeid med bydeler eller hjemkommune, sier han.

Mindreårige som oppsøker rusmiljø, og situasjoner med voksne hvor barn er involvert gis spesiell oppmerksomhet og Uteseksjonen har ett tett samarbeid med Barnevernet.

Førstegangsprosjekt

Målet med sommerprosjektet og Sporet er å fremme trygghet på Oslo S. Sporet har vært i gang i fire år nå og er et samarbeid med Rom Eiendom.

– Det blir spennende å se hva Sporet får til med dette sommerprosjektet. Jeg tror at om de lykkes avhenger av om de når inn til målgruppen og om de får til et godt samarbeid med øvrige hjelpeinstanser, sier Erdal.

Å jobbe med unge med alvorlig og sammensatt problematikk er krevende og det må tas hensyn til balansen mellom hjelp og kontroll. Erdal presiserer at målgruppen krever systematisk innsats ofte over lengre tid og at to måneder på sommeren er kort tid.

– Det blir interessant å se om Sporets ekstra innsats i sommer vil utgjøre en forskjell, skriver han.

Tett samarbeid

Erdal forklarer at Uteseksjonen og Sporet ofte samarbeider og at de ofte henviser brukere videre til dem for rådgivning, oppfølging eller hjelp til hjemreise.

Sporet er en del av Kirkens Bymisjon i Oslo som deltar i Sentrumssamarbeidet sammen med Oslo kommune, Oslo politi, Frelsesarmeen, Fransiskushjelpen, =Oslo, spesialisthelsetjenesten og brukerorganisasjoner. Gjennom disse kan de trekke i samme retning til beste for brukerne og få til mye.

– Jeg er opptatt av at de ulike innsatsene i sentrum utfyller hverandre og samarbeider til brukernes beste, skriver Erdal.

Veien videre

Kristoffer vet hva han har lyst til å bruke livet på. I stedet for et A4 liv som rørlegger kan han bidra til å hjelpe andre som går igjennom det samme han en gang gjorde. I tillegg til at han fikk startet opp SAFIR Ung har han et eget firma.

– Jeg holder foredrag på skoler fordi jeg tenker det er viktig å snakke med de unge. Det er ofte eldre rusmisbrukere eller politi som driver med skremselpropaganda men ingen som setter seg den på deres nivå og snakker på deres språk, sier han.

Lars André forteller at han gjennom denne jobben vekker interesse og motivasjon for å gå tilbake til skolebenken. Det er nemlig dette han kan tenke seg å jobbe med. Han vil hjelpe de som faller utenfor, om det handler om rus eller andre ting er ikke så viktig, men det er jo tross alt innenfor rusarbeid han har mest erfaring legger han til.