Var Luther ansvarsløs og bare et offer?

Å unnskylde Luther med at han «var et barn av sin tid» er like uakseptabelt som det er hårreisende både faglig og etisk sett.

Jøder som gjennom historien har blitt trakassert, og trakasseres i dag, jøder som jages og myrdes har nok mindre interesse av å vite hva slags type (!) antisemittisme, antijudaisme og jødehat aggressorene mente og mener å representere under voidsutøvelsene. Ref. professor Karl Egil Johansens innlegg i Dagen. Men desto mer interesse av å endelig få være positivt subjekt under drøftelsene av Luthers skrekkelige antijødiske skrifter.

Ordleken og de patetiske nyanseringene vi er vitner til i dag bidrar bare til å bekrefte at dette er en sak som flere av dagens lutheranere helst vil unngå å ta adekvat fatt i. Istedet erfarer vi en type dekkmaling og legitimering, distansert forståelse og bagatellisering som er direkte ille faglig og teologisk sett. Dvs forsvarsprosedyrer som ikke har plass i teologisk forskning.

Fremfor å innrømme at her tråkket Luther fryktelig feil hva gjelder jødene, så mobiliseres en imponerende oppfinnsomhet for å få Luthers bidrag her til å stemme litt bedre med den kristne etikk som man vil identifisere seg med i dag. Ikke minst nettopp fordi Luthers bidrag ellers er en del av egen teologiske utvikling og historie. De professorale unnamanøvre vi er vitne til er virkelig et besynderlig og trist skue. At det var den aktuelle teologiske tenkningen som Luther her bévisstløst og hjerteløst ble preget av er en latterlig påstand. Hadde ikke Luther qua kristen teolog og lærd selvstendig (!) ansvar for sin tenkning i lys av den Kristuserfaring han mente å representere?

Ble Luther her ført på villspor av egen tenkning?

Og: Ville Luther nødvendigvis være enig i denne noe barokke og bedrevitende påstanden produsert i utenforskapets og etterpåklokskapens sympatiserende lys?

De forsvarsskrifter for Luther vi er vitner til i Dagen, hva angår dette temaet, er preget av den distansertes, trygges og mettes betydelige avstand til fenomenene. Flere presumptivt “lutherske lærde” mener visst å “forklare” og langt på vei se bort fra det jødehatet som med letthet fant solid skyts i Martin Luthers skrifter.

Kristen identitet og tro skal være en samfunnsmessig og kulturell motkraft, spesielt (!) der det koster. Å unnskylde Luther med at han bare “bare var et barn av sin tid” er like uakseptabelt som det er hårreisende både faglig og etisk sett.

Jeg viser til mine to andre lengre innlegg om saken her på DagensDebatt.