Professorale unnamanøvre og Martin Luther

Man skal som forsker holde tungen rimelig rett i munnen: Det er selvsagt ikke et poeng å demonisere Luther, like lite som det er å skrive en idylliserende hagiografi hvor kun det man sympatiserer med hentes frem.

AproposMartin Luthers tekster: Moral i all sann historievitenskap og kompetent teologisk tekstanalyse innebærer at ingen påstand er utelatt fra kritisk undersøkelse eller er for hellig til å kunne utsettes for analyse og debatt. Disse prinsippene er for all del fullt mulig å være tro mot også som bekjennede og troende kristen.

Eller rettere; som kristen forsker bør og skal man naturlig nok ha sannheten som følgestjerne. Fordi Han som er sannheten selv er med på veien. Tolkning for å legitimere er faktisk vitenskapelig grøftekjøring.

Men legger man implisitt klare føringer på undersøkelsene på forhånd, samt kjører frem egne titler og så avgjør hvem som "egentlig" skal anses som faglig og tilstrekkelig kompetente, og sågar videre velger å overse eller dempe visse tekster, så har man gått over i det sekteriske.

Det er like så påfallende som trist å se en rekke innspill fra både professoralt hold som fra legfolk hvor fotellingen om Luther ender med forsvarsretorikk og direkte historierevisjonisme: Ønsket er som kjent alle tolkningers mor, og her hva gjelder Luther er det tydelig nok enkelte som foretrekker en forestilling om Luther fremfor sannheten selv. Han spiller m.a.o. en funksjon i et større aktuelt historieteologisk bilde som man tydelig nok ikke endrer så lett. Prisen for å se større deler av bildet blir kanskje for høy?

Historievitenskapen inneholder krav om at ingen påstand må tros på, forties og beskyttes ene og alene (!) ut fra en type religiøs tro hvor autoriteten er en type tolkning verifisert av et bestemt definert trosmiljø eller professor.

Vitenskapen krever derfor også nødvendigvis respekt for det gode argumentet og den frie forskningen som har forrang fremfor en miljømessig gitt autoritet som qua professor påberoper seg tolknings- og definisjonsmakten. Hva gjelder tekstene fra Luthers hånd, så er saken faktisk helt klar (!). Men ille nok er det dessverre ennå flere som like vel nekter å ta til seg sannheten om saksforholdene:

Martin Luthers mange grove uttalelser om jødene medfører med konsekvens at han kan betegnes som en lidenskapelig jødehater. Jeg minner for n´te gang om at begrepet «antisemitt» først oppsto på slutten av 1800-tallet. Altså rimelig lenge etter Luthers tid.

For det andre er det liten hjelp at Luther blir ansett for å være "et barn av sin tid". Den bekjennende kristne skal nettopp være en motkraft i tiden; også argumentet om det tidsbundne blir dessverre hentet inn for å dempe kritikken av Luther.

Jeg viser til mitt tidlige innlegg den 26.november. Bare et par eksempler fra Luthers hånd her: "Jødene står under Guds vrede og er djevelens barn, hevngjerrige og morderiske. Deres skoler og synagoger bør derfor brennes, deres hus rives, de bør fratas sine skrifter, forbys å drive undervisning og plasseres i leirer.»- "Ingen er så bitter som en jøde". "Ved siden av Djevelen har den kristne ingen fiende som er så giftig, så desperat, så bitter som den ekte jøde."

Man skal som forsker holde tungen rimelig rett i munnen: Det er selvsagt ikke et poeng å demonisere Luther, like lite som det er å skrive en idylliserende hagiografi hvor kun det man sympatiserer med hentes frem.

Har man sannheten som rettesnor og Kristus som da ER sannheten som følgesvenn i sin forskning bør man strekke seg mot å holde balansen. Snubler man, så er det bare å reise seg igjen uten å tape målet av sikte. Og for å komme frem dit er vel midlene å anse som vesentlige?

Ingen kan ta fra Martin Luther hans gode initiativer og modige engasjement. De var helt nødvendige; flere av fruktene herfra.var livgivende elementer for at kirken skulle finne tilbake til kilden igjen. Men det finnes altså en rekke råtne og elendige frukter fra Luthers have. Skal man først trekke frem denne, så skal man også vise HELE bildet. Den som er trygg i troen frykter ikke sannheten.

Om dette som Martin Luther skrev om jødene skal anses som akseptabel og "forståelig" kristen retorikk fordi man som forkynner ikke når frem med sin misjonering, så er det noen som har et gedigent problem og bør vende om.

Til slutt: Jeg er for øvrig av jødisk ætt. Jeg har dog vært kristen siden 1979.