Våg å hvile i Guds kjærlighet

Vi er takknemlig for Guds gode gaver og vil gjerne ha dem. Men samtidig så klarer vi ikke helt å tro at Han virkelig elsker oss, og vi er skeptiske til å slippe Han for nær.

I snart to år har jeg gitt mat til en villkatt. Men fremdeles freser den til meg. Det er som den vil si:

«Det er hyggelig at du gir meg mat, men du må ikke glemme at jeg er en farlig katt!»

Egentlig forstår jeg den ikke. Når jeg har matet den og snakket til den med vennlig stemme i så lang tid, er det forunderlig at den ikke er blitt fortrolig og tillitsfull. Men saken er at jeg fremdeles ikke kan klappe den.

Men den kommer dag etter dag, og får mat. Så har den i alle fall tro på det, selv om den ikke vet hva den går glipp av. Hadde den ikke vært så redd, kunne jeg ha båret den inn, kost med den – og den kunne på vinterstid fått kost seg i varmen fra peisen.

Er det slik vi av og til er innfor Gud? Vi er takknemlig for Guds gode gaver og vil gjerne ha dem. Men samtidig så klarer vi ikke helt å tro at Han virkelig elsker oss, og vi er skeptiske til å slippe Han for nær.

Vi har tro til å ta imot gavene Hans, men vi vegrer oss litt for å søke hvile i Hans favn.

Jeg synes det er trist at katten ikke tør å stole helt på meg. Jeg vil så gjerne gi den av min kjærlighet. Og jeg skjønner hvordan Jesus har det når Han sier:

«Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.» (Matt. 23:37)